Spott.

Spott er noe man sjelden hører tale om; og når det er tale om det, er det nesten bestandig uomvendtes og såkalte fritenkeres spott det er tale om.

Men det er noe som er verre enn dette, og det er den spott som gudsdyrkere kan servere. Når det ikke lykkes for dem selv å seire over synden, når de selv har mistet troen på et hellig og rent liv, når de selv har lidt skibbrudd, da ligger det nær til for dem å spotte dem som tror og som har bevart en enfoldig troskap mot Kristus.

Slik spott kommer fra hårde, bitre og forherdede hjerter, som dog allikevel bekjenner sig til Jesu navn, som troende, som benådede syndere. Man blir da spottet for å ville være bedre enn andre, for å være egenrettferdige, for å ville frelse sig selv, for å være treller, m. m. m. Dette er «spotten fra dem som sier sig å være jøder (d. v. s. Guds barn) og ikke er det (i sannhet),» Åp. 2, 9. Det er spotten fra dem som har gudfryktighetens skinn, men som fornekter gudfryktighetens kraft til å vike fra det onde, til å være gjerningens gjører. 2. Tim. 3, 2 og 5. Det er spotten fra dem som alltid lærer andre og som aldri selv kommer til sannhets erkjennelse personlig, vers 7.

«Jag spotteren bort! Så går tretten med, og kiv og skam hører op.» Ordspr. 22, 10. Spott virker som piler med giftbrodder. Det blir ikke bare med sårene som hurtig kan gro igjen, men man får en gift i sig, d. v. s. hvis man er svak og elendig nok til å la sig påvirke av spotten. De som er trofaste og fromme, blir enten skånet for slike piler, eller pilene faller virkningsløse til jorden ved troens skjold.

Det er når de «troende» er blitt fordervet i sitt sind, at de spotter dem som virkelig er troende og hellige og fromme. Da vanker det blandt annet spott-ord. 1. Tim. 6, 4 og 5.

Almindelige spott-ord kan f. eks. lyde: «å jo, jeg takker,» «det skal vi se på,» «jeg syns jeg ser det,» «og han skal liksom være bedre enn andre,» eller om det gjelder en leder: «Paven!» og når det er en som trofast lar sig lede: «Den trellen!»

I Judas’ brev finner vi disse uttrykk: «spotter høie makter,» og «spotter det de ikke kjenner.» En av disse høie makter, som så mange gudsdyrkere ikke kjenner, til tross for at de kan ha lest og hørt meget om den, er menigheten, den levende Guds og Kristi menighet, hans legeme, hans brud! Hans bolig! Se Åp. 13, 6.

Ja, så fremmed og ukjent kan både disse høie makter, konger og medregenter og Guds høihellige ord være, selv for predikanter og ledere av Guds folk, at de endog kan gi sig til å gjøre narr av eller spotte Guds ord i all sin uvidenhet, slik som en almindelig bra predikant nylig gjorde. Han gjorde narr av at Jesus, skjønt han var Guds Sønn, lærte lydighet av det han led. Hebr. 5, 8.

Han kunde nok ikke være opmerksom på at dette var Guds ord, men tenkte vel i sin uvidenhet at det var våre ord. Og således spottet han det han ikke kjente, og det som var for høit for ham. Han spottet høihellige ting, og høie makter. —

Spott er siste sort! Det er spesielt på spotten at vi også skal kunne kjenne dyret og Anti-krist. Se Åp. 13, 1, 5, 6. La oss spesielt være våken for dette forferdelige stoff!