Byen på fjellet.

I er verdens lys, en by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Matt. 5, 14.

Dette sa Jesus til disiplene. Selv var han kommet til verden som det sanne og levende lys, men han vilde ikke være alene om lyset. Han tendte det også i dem som av hele hjertet trodde på ham og tok imot ham.

Dette levende lys hadde ikke vært tendt blandt menneskene før. Døperen Johannes var — en stor mann den største født av kvinner, men han var ikke lyset. Han bare vidnet om det. Jesus derimot kunde si: «Jeg er verdens lys, den som følger mig, skal ikke vandre i mørket, men ha livsens lys.» Johs. 8, 12. «Mens jeg er i verden, er jeg verdens lys». Johs. 9, 5.

Hvorledes var Jesus et sant og levende lys? Jo, han vandret alltid i pakt med den ånd som han hadde fra Faderen. Han hadde del i kjød og blod og blev fristet, men hele hans liv blev en bønnhørelse av bønnen: Skje ikke min vilje, men din! Når han talte så var ordene ånd og liv. Ja, han var et lys som kunde oplyse menneskenes hjerter.

Jesu lys kunde ikke skjules. Enten måtte man ta imot det, eller vende sig bort og vandre i mørket. Han var vel sine brødre lik, men hans liv var ophøiet over deres. Han var aldri nede fra det urokkelige, hellige og evige fjell som heter: Guds vilje. På dette fjell grunnla han lysets by. Jesus kom ikke for å være alene på fjellet. Nei — han kom for å frelse fra verdens mørke, og for å hjelpe den enkelte til å gjøre Faderens vilje. Om sine disipler sa Jesus: «De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden.»

De som følger Kristus har livsens lys. De er medborgere i byen på fjellet, og til disse lyder også idag ordene: I er verdens lys, en by som ligger på et fjell, kan ikke skjules.

Hvor vi enn leser i Skriften så ser vi at kun de som gjør Guds vilje har del med Kristus. De som er født av Gud, er Kristi medbrødre, og de bor alle sammen på fjellet — Guds vilje. Jesus sa: «Ikke enhver som sier til mig: Herre! Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Faders vilje.» Matt. 7, 21. «Derfor hver den som hører disse mine ord og gjør efter dem, han blir lik en forstandig mann, som bygget sitt hus på fjell.»

Fariseerne gransket i skriftene for å finne liv der, men til Jesus vilde de ikke komme. Det er mange idag også som har kunnskap men ikke liv, og ord men ikke kraft. Bare de som har helliget Kristus som herre i sitt hjerte har livsens lys — og er verdens lys. Man er ikke lys fordi om man står tilsluttet et eller annet religiøst parti. Det er mange som med stor frimodighet roser sig av et partinavn, og de arbeider ivrig for den retning de tilhører, men i sitt liv skikker de sig like med denne verden.

Verden behøver ikke partier. Verden behøver levende lys. I den grunnfaste lysets by finnes ikke kiv og meningsforskjell. Slikt tilhører mørket og skal forgå sammen med verden. Bare de som lever på det hellige fjell har rett til navnene: Guds folk, Guds barn eller kristne. Ja de er hvad disse navn forteller. Innbyggerne i byen på fjellet har samme ånd, samme sinn og samme tale. Guds lys er deres eiendom, og derfor heter de også lysets barn. Noen skinner meget kraftig, andre litt mindre og atter andre er nylig tendt. De vandrer i lyset, likesom han er i lyset, og derfor har de samfund med hverandre, og Jesus, hans Sønns blod renser fra all synd. 1. Johs. 1, 7.

Vi lever i vanskelige tider. Mørkets makter øver en kraftig virksomhet. Sataniske vinder blåser. Alt som hører verden til omskiftes, og menneskene fylles mer og mer med angst og fortvilelse. De stirrer inn i en håpløs fremtid. Bare de som bor i lysets by har det anderledes. De har jo hellig og evig grunn under sine føtter. Fra sitt høie sted skuer de inn i evig herlighet og glede. O, hvilken fremtid.

Ennu er det anledning til å bli en av de urokkelige fjell-kristne. Forlat alt som hører verden og mørket til. Ta imot lyset og du blir en lykkelig borger i byen på fjellet.