En trofast og miskunnelig yppersteprest

En trofast og miskunnelig yppersteprest.

«For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. La oss derfor trede frem med frimodighet for nådens trone, forat vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid.» Hebr. 4, 15—16.

Hvor stort å tenke på at Jesus er vår yppersteprest.

Eftersom han er blitt til en levendegjørende Ånd, så er han da som sådan, 1. Pet. 3, 18, innsatt for all evighet. Hebr. 7, 17. Hele Guddommens fylde har tatt legemlig bo i ham. Kolos. 1, 19. Og det er da intet kjød i ham som kan gjøre at han blir trett av å arbeide med oss. Han er således høit hevet over det å gå trett, og å gi op i arbeidet med den enkelte. Han kan ikke bli trett. Gud være takk! Ti han er en levendegjørende Ånd. Derfor, om han enn skulde vente i tusen år på at man avla en eneste ting, så vilde han da, hele denne tid, være istand til å formane, uten å gå trett, uten å gi op og uten å miste sin medynk. Her ligger da også hemmeligheten til den utrettelighet som var tilstede hos Paulus i hans tjeneste. Han var tjener for ånd. Filip. 3, 3. Han var flyttet fra kjødet og inn i ånden. I denne ånd var det han kunde være en trofast og miskunnelig prest, en som kunde ha medynk med de enkeltes skrøpeligheter. Hvor velsignet! Han blev aldri trett. Han sier selv: Jeg tåler alt for de utvalgtes skyld. 2. Tim. 2, 10. I tjenesten for ånd kan man da gjerne holde på å formane i all evighet, om så skulde være. Ti kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt. 1. Kor. 13, 7.

Denne utrettelighet besidder man da kun i Ånden.

Det gjelder derfor å holde trosstillingen i Ånden. Ti såsnart som man går over i kjødet, så vil tretthet og motløshet gjøre sig gjeldende. Ti når man er i kjødet, da gjør vantroen sig gjeldende. Da formår man intet. Men i ånden forblir man i troen. Da, formår man alt, ti da er det Ham som gjør oss sterk. Filip. 4, 13. Gud være takk! Heri lå da også hemmeligheten til at Paulus ikke holdt op i 3 år, hverken natt eller dag å formane hver eneste én med tårer. Ap. gj. 20, 31. Denne omsorg og utrettelighet tiltok da i samme grad som han led døden efter kjødet og blev gjort levende i Ånden. I den levendegjorte ånd hadde han da sitt prestedømme efter Melkisedeks vis. Som sådan var han innsatt av Gud ifølge et uforgjengelig livs kraft. Hebr. 7, 16. Ikke ifølge et kjødelig buds lov. Han levde sig til å bli prest. Her blev han så innsatt ved ed. Hebr. 7, 21. Gud være takk for denne åndens tjeneste!