25. bibeltime.

Matt. 5, 43—47. Joh. 1, 12—13. — 1. Joh. 3, 1. Igjen den kolossale forskjell på den gamle og den nye pakt. Den nye pakts bud og løfter kjenner ingen grenser for godhet. De fører oss til likhet med Gud selv, til guddommelig natur.

Da vi av hjertet omvendte oss til Gud, blev vi virkelig hans barn; men det var allikevel vesentlig i navnet vi blev hans barn. Det guddommelige som kom i oss, var så lite som et sennepsfrø.

Her formanes vi til å leve efter bergprekenen, forat vi kan bli vår himmelske fars barn, som om vi ikke ved troen var blitt det. Hvad mener Jesus med det? Jo, at vi skal bli det i gjerning og sannhet, så vi i praksis kan vise at vi er ham lik.

Å elske den man sympatiserer med, den man liker godt, den som har samme smak og mening som en selv — som ved kameratskap, venindeskap og klikkvesen — det er verdslig, hedensk, selvisk og ugudelig. Hedninger, syndere, drankere, baktalere o.s.v. gjør det samme.

De såkalte dannede elsker andre av samme sort, de rike holder sig til andre rike, de som liker å baktale, holder sig sammen, de som har det med å anklage, rotter sig sammen o.s.v., men Gud lar sin sol gå op over alle og lar sitt regn falle over alle. Efter hvert som vi blir ham lik, gjør også vi det samme.

Som en sol står vi da midt i den levende Guds menighet, og lar vårt lys skinne likt for alle, både for trofaste og for troløse, både for fattige og rike, både for de fornøide og for de misfornøide, uten ondt øie. Og som en sky ladet med regn, velsignelsens regn, står vi også der, og lar dette regn falle på enhver, idet vi har den samme kjærlighet til alle.

I broderkjærligheten har vi kjærlighet til alle, både til verdslige og til religiøse, både til snilde og til slemme, og har det samme ønske for dem alle, at de måtte få det inderlig godt midt i menigheten. Guds langmodighet, både direkte og gjennem oss, kan bli dem alle til frelse.

Man skal ikke tro at dette ophøiede, overflødige liv er tungt, eller for vanskelig, eller uopnåelig. Da når man det aldri. Men man skal nettop tro at det er opnåelig, velsignet og godt, just fordi den sanndrue og gode har sagt det. Da opnår man det. —

Til å begynne med må man få høre at et menneske er et Guds barn, ellers kan man ikke vite det. Siden kan det sees og merkes på alle hans veier, av alle hans gjerninger. Da er han i gjerning og sannhet blitt vår himmelske fars barn.

Da lever han efter bergprekenen.