Jesu dyre tro.

Jesus var troens ophavsmann. Så kunde én spørre: «Eksisterte der ingen tro før Jesus kom?» Jo, der står at de gamle på grunn av den fikk godt vidnesbyrd. I Hebr. 11. opregnes de veldige troshelter. Ved tro slukket de ilds kraft, stoppet gapet på løver, fikk fienders hærer til å vike o.s.v. Men allikevel opnådde disse ikke det som var lovet. Hvad var så lovet? Jo, den dyre Jesu tro, hvormed de kunde få del i guddommelig natur. Denne tro hadde Jesus som et sennepskorn i sitt hjerte, da han trådte inn i verden. Denne tro krevde lydighet like til blodet.

Her var Jesus fullt ut lydig, og blev derved ikke bare troens ophavsmann, men også dens fullender. Troens Ånd var nu mettet med alle ofre i Kristi legeme, og kunde nu overgis til de hellige, hos hvem den krever den samme lydighet og de samme ofre.

Det var denne tid de gamle troshelter så hen til, en tid der bragte kraften til frelse fra den iboende synd. Deres tro var kun en skygge av den kommende. — Her blir de gamle en sky av vidner omkring oss, til vidnesbyrd om troens krefter. Hadde skyggens tro en sådan kraft, hvor meget mere skal da ikke vi som får del i Jesu dyre tro, den virkelige tro, ha krefter til rådighet, hvormed vi kan avlegge alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og tålmodig løpe i den kamp som er oss foresatt, nemlig frelsen fra den iboende synd. Hebr. 12, 1. Ved denne tro er alt mulig. Her blir man uovervinnelig. — Endog i sin spede begynnelse som sennepskornet, er denne tro istand til å flytte berge.

Korsfestet for all ytre synd, blir vi så stillet for vår iboende, som vi i sannhet må medgi er berge av kjød. På dette punkt vil vantroen slå lag med forstanden og le ved sig selv, likesom Sara, da hun blev lovet en sønn midt i sin alderdom. Men likesom Herren fordum sa: «Skulde noen ting være umulig for Gud?» så vil troens Ånd vidne i ditt indre de samme ord. — Denne tro har intet med loven å gjøre, eftersom den virker innenfor Kristi legeme, hvor kjødet er korsfestet. Her blir det således intet å opnå for kjødet, og Gud får all æren. Når menneskene sier at de er redd for å gjøre noe selv, og ta æren fra Gud, da beviser dette at de er under loven. Men når kjødet er satt ut av virksomhet, kan Gud ved troens Ånd drive vårt legeme til å utføre de gjerninger som er tekkelige og velbehagelige for ham. «Hvor er så vår ros?», sier Paulus. Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes? Nei, ved troens lov. Rom. 3, 27.

Paulus så det som sin livsopgave å føre menneskene til denne tro. Eftersom troen krever lydighet, og dermed ofre, blev Paulus således Kristi Jesu offerprest for hedningene, forat disse kunde bli et velbehagelig offer, helliget ved den Hellig-Ånd. «Derfor,» sier han, «har jeg min ros i Kristus i min tjeneste for Gud; for jeg vil ikke driste mig til å tale om annet enn det som Kristus har virket ved mig, for å føre hedningene til lydighet, ved ord og gjerning.» Rom. 15, 16—18.

Velsignede dyre tro som er overgitt de hellige. Gud være takk for sin usigelige gave.