Tro husholdere

Tro husholdere.

Således akte I oss som Kristi tjenere og husholdere over Guds hemmeligheter! Forøvrig kreves det av husholdere at de må finnes tro. 1. Kor. 4, 1—2.

Kristus gransker og prøver hver enkelt av de troende for om mulig å finne tro husholdere for sine dype og rike hemmeligheter, som har vært skjult fra evige tider, og for sin mangfoldige visdom, som han nu ved menigheten vil forkynne for makter og myndigheter i himmelen.

Av slike tjenere og husholdere kreves det at de finnes tro. De må en gang for alle tider lukke døren til for denne verden og forbli i Guds lønnlige råd og der tilrane sig visdom. Job. 15, 8.

Visdommen fåes ikke lettkjøpt, men må kjøpes for alt vårt gods. Den må tilranes ved et intens bønneliv i dyp hunger og fattigdom og stor selverkjennelse. I denne stilling vokser man i nåde og kjennskap til Gud i forhold til sin troskap. Ved den aller minste utroskap i sin ånd svekkes finkjenslingen med Gud i det indre.

Dette er vanskelig å merke utover for andre, men i sitt indre kjenner man det tydelig. Ja, man kan til og med være helt fallen i sitt hjerte og være åndelig død, likesom menighetens engel i Sardes, og dog ha navn av å leve.

Hvorfor det finnes så yderst få husholdere og tjenere av de mange troende, kommer av den manglende troskap i ånden. De utholder ikke den idelige troens strid i det skjulte, hvor det ikke finnes pusterum for kjødet, men driver op på overflaten, hvor man igjen kan trekke pusten og beskue samt nyte disse verdens ting. I denne stilling med hode over vannet føler de fleste sig vel tilfreds. Her har man bekjennelsen som kristen, og samtidig kan man med interesse følge med i alle denne verdens ting. Slektskap efter kjødet og gamle venner synes også dette kan gå an, da de jo fremdeles kan holde forbindelsen vedlike. Men fra den dag de dukker og forsvinner fra overflaten, da blir det bestyrtelse på land. Tenk aldri mere få se sin kjære sønn eller datter i live, aldri mere kjenne forbindelse eller samfund med dem.

Dette blir jo noen fryktelige øieblikk både for de på land, og særlig for han under vannet. Han vil også kjenne opdriften ganske sterk; men med tro, håp og kjærlighet som blylodder, synker han stadig dypere ned. Det blir nok en hård dødskamp før døden er inntrådt, men så blir det desto saligere efterpå. For den som mister sitt eget liv, han finner Kristuslivet, og denne nye skapning svømmer likeså naturlig i Guds vilje som fisken i vann.

Her under overflaten er det ingen naturmennesker som lenger forstår en, og man blir det rene mysterium for dem. Det er dårskap i deres øine at man virkelig må gå så vidt i sin kristendom, at man må dø for å være en kristen. Man blir et helt nytt menneske som de ikke kan kjenne igjen efter det gamle navn, og heller ikke forstå eller bedømme.

Her i denne uforståtte stilling er det man får den hvite sten med et nytt navn som ingen kjenner uten den som får den. Når man har fått den, så smiler man fornøiet under det tykkeste vanærens dekke.

Av husholdere kreves det at de finnes tro. De må aldri mere stikke hodet over vannet, for i kjødet å trekke pusten, eller se sig om til disse verdens ting. Den som ser sig tilbake, kan nemlig ikke være hans disippel og er ikke skikket for himlenes rike. Der nede på dypet skal alle ens interesser være. Der finner man de kosteligste perler og rikdommer av skjulte skatter som man får å husholderere over.

Hvad disse troens helter foretar sig her nede på dypet, er ikke godt å se for mennesker; men derimot kan alle se hvad disse foretar sig som har hodet over vannet.

Paulus var så skjult for korinterne så de endog krevet bevis for at Kristus talte i ham. Derimot så de op til de svikefulle arbeidere som noen store åndelige karer som arbeidet og utrettet meget. Når disse talte, så var det mest om å gjøre å få kastet glans om sin egen person, ved å fortelle med begeistring om alle sine herlige oplevelser. Dette lot korinterne sig dåre slik av at de ringeaktet Paulus der han stod i sin skrøpelighet og forkynte korsets evangelium.

For nu å åpne korinternes øine for bedraget, begynte også Paulus å fortelle dem om sine oplevelser, og det viste sig at han ikke i noget stykke stod tilbake for de andre. Dersom Paulus vilde reise rundt å fortelle om sig selv, så vilde han ha samlet store tilhørerskarer om sine interessante og spennende reisefortellinger, men det var noe helt annet Paulus hadde for øie med sin forkynnelse. Han fødte hver enkelt med smerte inntil Kristus vant skikkelse i den enkelte. Her virket han som den tro husholder uten å søke ære eller vinning av mennesker. Når Paulus likesom de svikefulle arbeidere vilde fortelle endel av sine oplevelser, så var det helt andre ting enn hvad de andre kunde fortelle. Paulus vilde rose sig av sin skrøpelighet, og da fortalte han hvordan han uten vederlag forkynte dem evangeliet, ved å arbeide med sine hender uten å ligge noen til byrde. Han hadde ofte vært i nattevåk, i hunger og tørst, i faste og i kulde o.s.v., o.s.v., og foruten alt dette hadde han de daglige overløp, og omsorgen for alle menighetene.

Også idag farer det svikefulle arbeidere land og strand rundt og forteller om alle sine oplevelser, samtidig som de peker fingre til de sanne og tro Kristi tjenere og husholdere og sier at det skjer så lite iblandt dem. Også idag er de fleste religiøse likeså kjødelige som korinterne og lar sig dåre av disse storpralere.

Skulde de tro husholdere idag begynne å fortelle, så vilde nok deres oplevelser i Kristus mange ganger overskygge det de andre gjør sig store av på kjødelig vis.