Den tro som blir omtalt.

Paulus sier til romerne (Rom. 1. 8): «Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for eder alle, fordi eders tro blir omtalt (er navnkundig) i hele verden.»

Hvad er dette for en tro? Troen på at Kristus døde for våre synder? At han stod op fra graven? (1. Kor. 15, 3—8). At han sitter ved Faderens høire hånd? (Mark. 16, 19). At han skal komme igjen? (Ap. gj. 1, 11).

Ja, alt dette hører med til den kristnes tro. Om disse ting har han den fulle visshet at det forholder sig slik som skriften sier.

Allikevel kan det ikke være dette apostelen sikter til. Ti troen på forlatelsen, opstandelsen o. s. v. hadde jo alle menigheter felles. Den kunde ikke gi noen grunn til spesiell hederlig omtale. Og vi forstår at det måtte være noe ekstra med Romermenigheten. I visse henseender utmerket den sig fremfor de fleste andre menigheter. Og dette hadde en dyp og inderlig forbindelse med deres tro.

Vi øiner gåtens løsning i kap. 1, 5 og 16, 26. Apostelen taler her om troens lydighet. I 1, 8 sier han at deres tro blir omtalt vidt og bredt, og i 16, 19 sier han at ordet om deres lydighet var kommet ut til alle.

Her ligger det altså: det var de romerske kristnes lydighet mot troen som ga alle andre grunn til å omtale dem rosende.

For å kunne tro, må man først ha noe å tro på. Man tror ved å høre, og man får høre ved at der forkynnes.

Hvad var så blitt forkynt for romerne?

Jesu evangelium, hans liv, hans ord og gjerning, hans død.

Hans ord:

Renhet (Matt. 5, 30). Et tilgivende sinnelag (Matt. 5, 39). Gi til dem som trenger (Luk. 14, 12). Ringe i egne øine (Luk. 14, 10). Bort med bekymring (Matt. 6, 31). Døm dig selv først (Matt. 7, 5). Avvis de falske profeter (Matt. 7, 15). Vis barmhjertighet (Matt. 9, 13). Bli saktmodig og ydmyg av hjertet (Matt. 11, 29). Den største iblandt eder, skal være eders tjener (Matt. 20, 26—28).

Dette er noen av hans ord, en brøkdel av dem. Og som hans ord slik var hans liv. Som han hadde levet, slik døde han. Og se — opstandelseskraften var der. Døden kunde ikke holde ham. Levende steg han op til sin Far.

Alt dette blev forkynt for romerne. De trodde forkynnelsen, og de ikke bare anså den for sann, men de adlød dens befalinger. De viste troens lydighet, de gjorde de gjerninger som evangeliet forkynte at man kunde få kraft til å gjøre ved tro.

Av Romerbrevet og fra andre billeder vet vi, at der på den tid blomstret et rikt menighetsliv i Rom. Se bare på navnelisten i kap. 16. Der er nevnt en brøkdel av menighetens lemmer. Men hvad sies der vel ikke om dem? Priska og Akvilas (v. 3) kalles medarbeidere, de har våget sitt eget liv. Maria (v. 6) har arbeidet meget. Urbanus (v. 9) medarbeider. Apelles (v. 10) er prøvet. Han har nok gjort mange gjerninger til bevis for sin tros ekthet. Tryfæna og Tryfosa har arbeidet (v. 12) og Persis har arbeidet meget. Får vi ikke et levende inntrykk av en arbeidende menighet? Og hvad sier vel ikke P. i 15,14? Jo, han er fullt viss på at romerne av sig selv, uten hans formaninger, er fulle av godhet, fylt med all kunnskap, istand til å formane hverandre. Den som skal få attest av en Paulus, om å være duelig til å formane andre, han må nok ha gått noen mil på den trange vei.

Romermenighetens dyder var til å se og ta på. De tok sig av de hellige i deres trang, de var gjestfrie, innbyrdes enige, kvikke til å støtte evangeliets utbredelse økonomisk, de var åndelig våkne, og det hadde derfor ikke lykkes noen å splitte dem (16, 17), enhet i lære og renhet i liv, det særpreget dem. Vi merker det på den respektfulle og anerkjennende tone P. anslår hele brevet igjennem. Det var ikke en menighet som måtte tuktes og refses, slik som f. eks. Korintiermenigheten var. Nei, de i Rom var slik, at han lengtet efter å komme til dem (15, 24), han takker Gud for dem (1. 8), han vet han vil bli vederkveget i samværet med dem (1, 12).

Så ser vi da klart hvad det var som lå til grunn for omtalen av romernes tro. Deres tro var en kristendom i praksis, den var ett med deres liv og ferd. Måtte det bli mange slike Romer-menigheter i Norge, slike som de eldste iblandt oss kunne takke og prise Gud for!

Romerbrevet er fremfor alt evangeliet om tro, om troens frigjørende og nyskapende makt. La oss legge merke til at troens evangelium er innrammet i ordene: troens lydighet. Dette tema er brevets mektige innlegning (1, 1—5) og det er også brevets like så mektige avslutning (16, 25—27). Det betyr noget. Det betyr at tro uten lydighet er en død ting. Og at hele det mektige verdensdrama, Sønnens sendelse i kjød og blod, hans liv og død, hans opstandelse — alt dette, skjedde i tidens fylde og skal kunngjøres for alle folk, i en hensikt: at troens lydighet skulde virkes.