Jesabel.

Jesabel er et uhyggelig navn, som betegner en uhyggelig sak, hun levet på Elisas tid; hun levet på apostlenes tid; hun har levet i alle tider, og hun lever idag. Man kan med god grunn vente å finne henne i enhver forsamling. Jeg for min del har funnet henne både her og der. Menighetens engel (forstander, hyrde) er ansvarlig for at hun ikke får råde, at hun blir opdaget og avsløret.

Det hun vil, er å råde. Hun vil ha makt for derved å forføre Herrens tjenere og hellige til åndelig hor og åndelig avgudsdyrkelse. Hun vil selv være den elskede, og vil selv — hun og hennes velbehag — være avguden. Hun vil regnes for å være profetinne eller en fremrakende Herrens tjenerinne, en åndelig tindrende stjerne. Man skal se op til henne, rådføre sig med henne, ta sterkt hensyn til henne, og beundre henne. Man skal hengi sig til henne. Hun vil ha sjelene i sin makt, og omgåes dem efter behag. Hun lider av maktbrynde og åndelig nytelses-syke. Når man først er kommet i vedkommendes garn, og litt efter litt er blitt vant til åndelig hor, skal det lite til før det også litt etter litt går over til legemlig hor.

Hun har gjerne en sterk menneskeånd og talegaver, likesom hun også ofte har fremtredende åndelige gaver. Just derfor har man lett for å dåres av henne og anse henne for profetinne. Det ligger da nær til, i blind tillid, helt eller delvis å lukke øinene. Litt efter litt utvikler da Jesabel sine anskuelser (sin lære), og uten å merke det føres man vill og havner i hennes sterke garn. Garnet er så sterkt at man har meget vanskelig for å komme ut av det igjen, selv om forholdet efterpå blir klart belyst av trofaste vidner.

Hun vil råde; hun underviser. Åp. 2, 20. Om man holdt sig Ordet efterrettelig, var man alltid vel bevaret. En kvinne skal ikke byde og lære. 1. Tim. 2, 11 og 12.

Ved å holde sig efter det, vilde man uten nogen nærmere forklaring for bestandig være friet fra hennes snarer og garn. Her ser vi et utmerket eksempel på fordelen ved å være Ordet lydig, og risikoen ved det motsatte. Skriften taler både om å ha «høie øine» og om ha «øine som er fulle av skjøken.» Altså kan både maktbrynde og hor leses i øinene. Øinene er legemets lys.

Der kan vi se både store og små Jesabel’er. Hun kan råde over hele forsamlingen eller store dele derav, eller hun kan råde kun over nogen få eller en enkelt. Jeg har sett eksempler på alt dette. Man er tilbøielig til å vise for megen forsiktighet med sådanne troløse sjele i håp om at det ikke er så galt med dem som det synes å være. Det er best å sette prøver på dem jo før jo heller, i allefall å holde skarpt øie med dem. Det gjelder ikke å kvie sig for ubehagelighetene; ti om man lar det gå for lenge, opnår man kun at ubehagelighetene blir enda større.

Enhver kvinne som vil gjelde for å være profetinne eller åndelig, og som da ikke er iklædt en stille og saktmodig ånd og underordner sig som Skriftene tilsier — bør regnes for tvilsom. Likeså enhver sådan som har særmeninger eller driver med nogetsomhelst særpreget arbeide innen menigheten. Det er da alltid sannsynlighet for at det er Jesabel-tilbøieligheter som er under utvikling.

I alle fall tar aldri nogen skade av at man er våken og prøvende.