Menneskefrykt.

Når man i sitt forhold til Gud er kommet til forståelse av at vi ikke lenger skal leve efter våre lyster, men efter Guds vilje, 1. Pet. 4. 2, da blir menneskefrykten levende.

Det å gjøre Guds vilje kommer på tvers av andre menneskers vilje, der blir brudd med mennesker, og menneskefrykten melder sig. Men gudsfrykt og menneskefrykt kan ikke forenes. En av delene må seire, og det annet vike plassen. 1. Pet. 4, 4.

Der er fiendskap mellem kjød og ånd, mellem de som lever i kjødet og de som lever i ånden, mellem de som gjør Guds vilje og de som gjør sin egen. Gal. 4, 29. Og dette fiendskap føles, så man fristes til å frykte mennesker. Men da gjelder det å stå på Guds side. Det er nær sagt utrolig; men det er ikke desto mindre en virkelighet, at den som vil leve i ånden kommer på kant med ledere av religiøse forsamlinger. De støter en ut av «synagogen». Joh. 9, 22; 12, 42—43; 16, 2.

Det å overbevise verden om at dens gjerninger er onde, bringer hat. Joh. 7, 7. Jer. 1, 17. 2. krøn. 18, 7—27. Ap. gj. 7, 51—54. Vi ser hvad de gjorde med Jesus, likeså med Stefanus og mange andre. Hatet blev så stort at de ikke orket å la dem leve iblandt sig.

Så mange som følger Jesus, møter alle det samme hat fra mennesker som ikke elsker lysets vei, og man fristes til å frykte mennesker på alle stadier i troen. Men Jesus, som blev prøvet i alle ting i likhet med oss, han seiret over menneskefrykt, og den samme seier får vi nu ved ham. Lovet være hans hellige navn!!! Tro virksom ved kjærlighet setter foten på nakken av menneskefrykt.

«Herren er med mig, jeg frykter ikke, hvad skulde et menneske gjøre mig? Herren er med mig, den som hjelper mig, og jeg skal se med lyst på dem der hater mig.» Sal. 118, 6—7. Er Gud for oss, hvo kan da være imot oss.

Vi elsker Gud over alle ting, og det frigjør oss fra all skremsel. Vi er rede til å miste alt og gi alt. La fare hen la gå, de kan ei mere få, Guds rike vi beholder.

Menneskefrykt fører i snare. Ord. 29, 25. Den kveler og dreper Kristus-livet og tvinger mange sjele i kne, sjele som begynte på veien.

Jesu formaning i Matt. 10, 25—42 er nok på sin gode plass.