Underordnelse

Underordnelse.

Aa underordne sig efter Guds lov og vilje, det er elskelig rent og godt; det er seier over synden; ja, det er selve veien.

Synden gjør at man faller i grøften på den ene eller den annen side av veien. Det blir like galt på hvilken side man faller. Det er vår arge motstander like kjært enten vi faller i den ene eller i den andre grøften.

Stolthet gjør at man ikke vil underordne sig, iallefall ikke under et menneske, og fører ut i den ene grøft.

Feighet gjør at man lar sig underkue av sterke menneskeånder som vil beherske en, og fører ut i den andre grøften.

Det er himmelvid forskjell på å bli underkuet og på frivillig å underordne sig.

Gud er jo både visdommen og godheten selv. Han både vet det beste for oss, og han vil oss det beste. Vi kan derfor trygt velge — efter frihetens fullkomne lov — å underordne oss overensstemmende med Ordet:

I. Barn under sine foreldre i Herren. Ef. 6, 1.

II. Hustru under sin mann, i alle ting. Ef. 5, 22.

III. Mannen under Kristus, i alle dele. 1. Kor. 11, 3.

IV. Yngre under eldre. 1. Pet. 5. 5.

V. Tjenere under sine herrer efter kjødet, i all frykt. Ef. 6, 5.

VI. Hver sjel under øvrigheten. Rom. 13, 1.

VII. Alle under hverandre. 1. Pet. 5, 5. Fil. 2, 3.

Anm.: Man bør lyde Gud mer enn mennesker, slik at man aldri for nogensomhelst pris handler mot sin egen samvittighet.