Guds styrelse.

Gud, hans vei er fullkommen. 2 Sam. 22, 31. Der faller ikke en spurv til jorden uten han vil. Endog alle eders hodehår er talte. Matt. 10, 29 og 30. Gud er trofast som ikke skal lade eder fristes over evne, men gjøre både fristelsen og dens utgang, så I kan tåle den. 1 Kor. 10, 13. Alle ting er dine tjenere. Ps. 119, 91. Vi vet at alle ting tjener dem tilgode som elsker Gud. Rom. 8, 28. Skjer der vel en ulykke i en stad, uten at Herren har gjort den? Amos 3, 6. Den som danner lys og skaper mørke, som gjør fred og skaper ulykke, jeg Herren gjør alt dette. Es. 45, 7. Hvorfor knurrer et menneske som lever? Enhver knurre mot sin egen synd. Klages. 3, 30. Fra Herren er mannens skridt, og et menneske — hvorledes skulde det forstaa sin vei? Ord. 20, 24 — 16, 9 — 19, 21. Om Herren vil saa blir vi ilive, og vi skal gjøre dette eller hint. Jak. 4, 13—15. Herren døder og gjør levende; han fører ned til dødsriket, og fører op derfra. Herren gjør fattig og gjør rik; han nedtrykker og ophøier også. 1. Sam. 2, 6—7. Gud er god, og har all makt i himlen og paa jorden.

Troen på (ikke kundskapen om) Guds fullkomment gode og allmektige styrelse av alt og alle, gir mig nødvendigvis full hvile — og dermed også fullkommen seier over synden. Den som vandrer i denne troens hvile, er ulastelig og uovervindelig, om han enn ikke er fullendt. Just derfor vil jeg anbefale alle som tror å drøvtygge ovenstående utvalg av skriftsteder. Det vil lønne sig godt.

Grip det evige liv hvortil du er kaldt! Grip troen paa disse skriftsteder! Det er en kort og pålitelig vei til hvile i Gud — til hvile under alle livets skiftende forhold, under alle hånde fristelser, motstand, nød og ulykker.

Vi går inn til hvilen ved tro. Det er for vantros skyld man ikke får tak i denne ubeskrivelige salige hvile, dette seiersliv! Se Hebr. 4. Denne hvile utelukker naturnødvendig all synd. Der blir ikke anledning eller rum for synden. Takk og lov og pris!!! —

En uskikkelig gutt skyter sten med en sprettert, og en spurv faller til jorden. Man fristes til nidkjærhet på syndere, hvilket skriften forbyder. Var det ikke fryktelig med den uskyldige spurven? Ikke en av dem faller til jorden uten eders himmelske fader vil. Han har all makt, og kunde ha hindret det om han vilde. Gud er god, hans vei er fullkommen, han sover ikke og forsømmer ikke, han er ikke likegyldig, ikke halvhjertet og ringakter ikke det lille. Hadde det vært bedre for spurven å leve, så hadde Faderen — all uskikkelighet til trods — latt den leve. Det allerbedste skedde! Bedre kan ingen ønske det!!! Ved denne tro avviser jeg fristelsen og mitt hjerte forblir i full hvile, så mitt øie er rent. Om jeg snakker til den uskikkelige gutt, så blir det ikke for å hevne spurven, men for å gavne gutten. —

En mann står ved en maskin og får en finger avrevet. Han fristes til knur og klage mot Gud: «Hvorfor skulde dette skje?» Gud har dog tall på og regnskap med alle hans hodehår, så ikke ett eneste av dem rives bort uten han vil. Hvor meget mindre blev ikke fingeren bortrevet uten hans vilje. Alle ting er Guds tjenere. Efter Guds befaling (tjenere får jo alltid befaling) tok maskinen med sig fingeren. Alle ting tjener tilgode. Hitinntil var det best å beholde fingeren; men herefter var det altså bedre for hans frelse å undvære den.

Det var en ulykke. Men der skjer ikke en ulykke i staden uten at Herren har gjort den; og hvad han gjør, det er godt og fullkomment. Hadde det vært fullkomnere å beholde den, da hadde han beholdt den, så sandt som 2x2=4. Derfor hviler hans hjerte i Gud. Hverken i tanke eller ord tillegger han Gud nogen daarlighet. Job. 1, 22.

Man kommer ut for et ondt og vrangt menneske, som med vilje misforstår en, baktaler og lyver, og kommer med falske beskyldninger der blir trodd av chefen hvor man har sitt arbeide eller er leieboer. Man blir så opsagt, og blir betraktet som et udskudd bare for det ene menneskes skyld. Er det ikke fælt? Man fristes til vrede, til skjældsord, til å gjengjælde ondt med ondt, til hat o.s.v. Ikke bare det; ti man fristes også til knurr mot Gud: «Hvorfor skulde dette komme?» Har Gud svigtet mig, vært troløs? Nei, «Gud er trofast som ikke skal lade eder fristes over evne, men gjøre både fristelsen og dens utgang så I kan tåle den.» Han som ikke tar feil, har altså bedømt min evne til å tåle disse fristelser å være så store. Han har vist mig denne tillit — akkurat på samme måte som han hadde tillit til Job. Se Job. 1, 8 og 12. Hvilken ære! Hvilket håp! Hvilken salighet! Jak. 1, 12. — «Den som danner lys og skaper mørke, som gjør fred og skaper ulykke, jeg Herren gjør alt dette.» Herren har gjort det! Han som er god, han hvis vei er fullkommen. Han som veier og maaler alt, han fant at noe mindre kunde ikke bli en passende prøve for mig. Han tenker kun på å gjøre mig værdig til å krones sammen med Kristus Jesus på hin dag. Lovet være Gud!

Takk og lov og pris for lutringsilden! Hjertet forblir uforstyrret i sin dype hvile.

Mellem kjøp og salg trenger synden sig inn som en kile, sier Sirak. Men mellem hvilen i Gud og alt som kommer i ens vei, finnes der ikke spillerum stort nok for den spidse enden av en kile. Halleluja!

«Enhver knurre mot sin egen synd». Sig selv kan man med rette og til gavn anklage, hate og dømme, når man selv går over streken; men å knurre mot og klage på andre, det er idel galskap all den tid Gud styrer alt til mit beste. Andres synd kommer kun på tverke for mig, alt eftersom Gud tillater det, og kun efter mål og vekt kontrollert av ham selv. Han tillater det ikke, uten til mitt gavn. Og det man får gavn av, skal man ikke være misfornøiet med!

En mann skal på et møte for å vidne om Gud, og han har noe riktig godt på hjertet, så han lenges dit. Ved et veiskille tar han feil av veien og havner langt om lenge på en helt annen kant, slik at han ikke kan nå møtet. Han fristes til å slippe alskens urolige tanker inn i sitt hjerte. «Var ikke dette en skam?» Han som hadde så meget godt på hjertet! Jo, kanskje det? Gud sov kanhende, i det kritiske øieblikk, eller han var våken, men trett og lei av alt dette stræv med menneskenes barn, så han ikke grep inn? Hvilke galmannstanker! Eller — hvilken tankeløshet! Han som styrer og leder kongers hjerter som vannbekker, hadde vel også kraft nok til å styre dette «møl» av et menneskebarn den forønskede vei — om han vilde. Om Gud vil skal vi gjøre dette eller hint. Ja — fra Herren er mannens skridt, og et menneske — hvorledes skulde det forstå sin vei? Vi forstår kun stykkevis — han forstår alt! Broderen hadde noget godt på hjertet. Det behøver der ikke være nogen tvil om. Men Herren hadde noe bedre! Er det så mystisk??? Så ubegripelig! At der var større forråd og visdom i Gud enn i ham? Er dette vanskelig å forstå, da er alt vanskelig. Møtet fikk en hel annen vending, hvilket Gud i dette tilfelle av en eller flere gode grunde fant bedre; og han som ikke kom på møtet, fikk en ekstra (høist gavnlig påmindelse om sin ringhet, som han ellers ikke vilde ha mottat). «O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud»! Hvor uransakelige er hans domme og usporlige hans veie! Rom. 11, 33. Gud, hans vei er fullkommen. Nu er det fullkomne skjedd!!! Gud styrte broderens vei til et øde sted, hvor han i full hvile kunde tilbede og høilove Guds storhet som aldri før, og den samme gode Gud var midt iblandt dem på møtet og fikk utrettet mere uten denne kjære broders nærvær på møtet, enn om han hadde vært der. Intet å undres over da, at broderen tok feil av veien! Høilovet være Herren!!! Han er Gud over alle ting! Og der er ingen større. —

Den ene blir fattig og den annen rik, her i verden. Er det ikke uretfærdig? Nei, det er Herren som gjør fattig og som gjør rik; og Herren er retfærdig, og rett gjør han. Kun forstår ikke mennesket hans gjerning. Dog, den kan forståes — i alltid dypere grad. I troens hvile åpenbares Guds visdom. Derfor gjelder det om å komme til hvile, så man kan bli viis. — Under fattigdommen får Gud best has på synden, på selvlivet, hos den ene — og under rikdommen lykkes det best med den annen. Hvad der tjener enhver især aller, aller best — det gjør han. Fullkommen er han. Høilovet være hans navn!

Det er nok så at de kjære ektefeller, i det lange løp, kan fristes til å sukke mot hverandre og lure på om ikke en annen kunde ha vært bedre. Dog er det Gud som har sammenføiet dem, han hvis vei er fullkommen. Hvis der i det heletat fandtes nogen mere passende person — nogen som bedre kunde bidra til vor nedbrytelse efter kjødet — enten på den ene eller den annen side av Atlanterhavet, så hadde den allmektige uten vanskelighet gitt oss vedkommende; ti alle ting er hans tjenere. For å fullbyrde hans vilje står alle ting parat, både oceandampere, undervannsbåter, og luftskiber, hester, biler og jernbaner, post, telefon og telegraf, innbydelser såvelsom advarsel, både ondt og godt, både sandhet og løgn. Gud har alle tråder i sin hånd. Intet klikker i hans styrelse. Vi kan trygt synge: «Store Gud . . .» Troens hvile er velsignet, høit ophøiet! Den sier mig at jeg ved Guds uransakelige visdom og godhet har fått den beste ektefelle på kloden. Bedre vil jeg ikke forlange det. Allesammen har fått den beste! På den måten blir det ikke vanskelig å elske sin ektefelle trofast inntil døden, selv om vedkommende har aldri så mange skavanker. Gud er underfull! Ja hans navn er: Under.

Vreden — hvorledes går det med den? Den hviler i dårers barm. Pred. 7, 9 og 10. Hvad består dårskapen i? Jo, at man vil ha det anderledes enn det er her i verden, anderledes enn det som tjener oss best. Det er kun galskap. Hvilen i Gud utelukker all vrede.