Eggen.
Naar jernet er blit sløvt og han ikke har hvæsset eggen, saa maa han bruke des større kraft; men visdom har den fordel at den gjør en ting rettelig. Præd. 10. 10.
En sløv kristen er som en sløv økse. Naar man gaar i skogen for at hugge trær med en sløv økse, da kan man gjerne hugge i timevis paa et enkelt træ. Men har man en skarp økse, da falder træet paa nogen minuter. Den forstandige tømmerhugger holder sin økse skarp. Men nogen synes de har saa travelt at de ikke har tid til at gaa hen for at slipe sit redskap.
Slik er mange kristne. De har ingen tid til at gaa avsides for at være alene med Gud — han, den store slipesten. En mand skjærpes ved at staa for sin næstes aasyn. Ordspr. 27, 17. Hvor meget mer blir man da ikke skjærpet ved at staa for Guds aasyn. Man kan holde møter paa møter, og man beklager sig over menneskenes haardhet — ikke et træ blir nedhuggen — men man beklager sig sjelden over det sløve redskap. O, gaa i stilhet ind for Guds aasyn, han kan gjøre din egg skarp. Der kan du bli hvæsset. Naar du da kommer paa møtet, vil du erfare at «det ene træ» falder efter det andet under sandhetens øksehug.
Disciplene hadde tid til at bie i Jerusalem trods hele verden laa i nød; tømmermanden har tid til at hvæsse øksens egg trods at han har meget arbeide. Dersom jernet er sløvt maa man bruke desto større kraft — ja lang tid og megen møie og litet resultat! Arbeidet ved slipestenen letter arbeidet i skogen, og arbeidet i lønkammeret letter arbeidet paa møterne og ellers. Ja, man kan si, at det væsentlige arbeide utføres i lønkammeret — i stilheten for Gud.
De som har utført noget i Guds rike har ikke været som det sløve jern. Den som er som en hvæsset egg kan utføre Guds arbeide. De gaar frem i Guds kraft. Men de sløve træller og strir, og fordi de ikke ligger nær Gud og faar en hvæsset egg til arbeidet, finder de paa bedre metoder, sier en masse religiøse vittigheter, skriver op alle sine gode gjerninger i sine dagbøker og sender dem ut i tusenvis, men hvad de finder paa hjælper litet; ti kjødet gavner intet. Det er lutter trældom, om man end engang for lang tid siden har hat sin aandsdaap. Men kjødet gjør alt mulig — driver gjerne i haardt religiøst arbeide — for at slippe at dø. Men det gavner intet. Det som er at gjøre er at komme tilbake til den første kjærlighet — ind for Guds aasyn. Da vil man fare frem med mindre «opstyr og bevægelse i sine spor», men med større resultat.