Jonas hadde fått en høyhellig oppgave. Han skulle være Guds sendebud til Ninive; men hans egen ære sto i veien, og han satte sine tanker opp imot Guds tanker og planer. Jonas ville heller la en hel stad av mennesker gå tilgrunne, bare han kunne få beholde sin ære. Han ble så opptatt med seg selv og sine bagateller at hans sorg var opptent inntil døden for et kikajontres skyld, som vokste opp på en natt og forgikk på en natt. Ja, så elendig er et menneske. Dersom vi er omvendt til Gud, så har vi alle fått en høyhellig oppgave, og det er vår egen og andres frelse. Herren sa til Jonas: «Du ynkes over kikajontreet, . . og jeg skulle ikke ynkes over Ninive, den store stad, hvor det er mere enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke kjenner forskjell mellom høyre og venstre, og en mengde dyr!» Jonas 4, 10—11. Ja, det var forskjell på sorg. Hva er vår sorg?! Hva ynkes vi over nu i denne siste, mørke og onde tid? Hva rommer vårt sinn og våre tanker? Omvendte mennesker sørger og lider; men skal man prøve alt dette, så vil det nok vise seg at det oftest bare er selvisk sorg over bagateller sammenlignet med sorgen over den store stad. Det er det store «jeget» som er full av krav, ønsker og planer, det liker og misliker, og når en ikke får det som en vil ha det, så sørger en og lider. En sørger og lider for et ord som er sagt om en, at en ikke blir tatt nok hensyn til, eller en sørger over en kjæreste som Gud har bestemt til en annen. Alt dette er jo tåpelige sorger. Menneskene er urolige og nervøse og tynges ned av alt mulig, mens sorgen over den store stad er fullstendig ukjent for dem. En er innstillet på menneskelig hygge og på å nyte tilværelsen ved både dette og hint; men Gud har høyere tanker med vårt liv enn at vi skal slå oss til ro og nyte disse jordiske ting. Han lar derfor det visne hen som en er så opptatt med og gleder seg ved. Men istedenfor da å få øye på sitt høyhellige kall og livsoppgave, sin egen og andres frelse, så begynner man å ynkes over seg selv og lik Jonas sørge inntil døden for disse jordiske filleting. Må vi våkne opp for vår høyhellige oppgave. Må menneskenes frelse fra synd og elendighet ligge oss på hjertet. Må vi være bedrøvet etter Kristi sinn, han som ikke levde seg selv til behag. I Esek. 9 står det at engelen skulle sette et tegn i pannen på dem som sukket og jamret seg over alle de vederstyggelige ting som skjedde. De som ikke hadde denne sorg, skulle skånselsløst slås ned. Satan, denne verdens Gud, gjør alt for å hindre oss i vårt hellige kall. Han gjør alt for å få oss opptatt med det som er av mindre verdi. Det går kanskje hundreder av timer av vår korte og kostbare livstid til lesning av alt mulig som ikke er nødvendig for ens jordiske livsstilling og slettes ikke for evigheten. Tiden heretter er kort, så la oss våke over at vi får utført det som har mest betydning for evigheten. Nu er det såtid; men det som såes i vanære og skrøpelighet, skal oppstå i herlighet og kraft.Aksel J. Smith.

«Derfor sier han idet han treder inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme laget du for meg; brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg: Se, jeg kommer — i bokrullen er det skrevet om meg — for å gjøre, Gud, din vilje.» Hebr. 10, 5—7. Hvorfor ville ikke Gud ha offer og gave? Hvorfor hadde han ikke lyst til brennoffer og syndoffer? — Det hadde ikke formådd å gjøre ende på synden. Jesus knuste slangens hode. Han gjorde det aldeles av med synden. Han fordømte synden i kjødet. Han nedrev gjerdets skillevegg, fiendskapet. Han drepte fiendskapet. Han avskaffet dødens brodd og dødens seier. Han oppslukte døden til seier. Det var dette Gud ville ha gjort, og det var dette Jesus gjorde. Alt hva en mann har, gir han for sitt liv, se Job. 2, 4. Jesus hadde ingenting å gi; for han hadde ikke det han kunne helle sitt hode til. Men et legeme hadde han, og det ga han for verdens liv. Et legeme hadde Gud laget for ham, og med dette legeme gjorde han det Gud ville ha gjort. I dette legeme bar han våre synder opp på treet, forat vi skulle avdø fra våre synder o.s.v. 1. Pet. 2, 24. Dette er den nye og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Hebr. 10, 20. Denne vei har han innvidd oss, forat også vårt kjød skal få sitt endeligt. For kjødet, sjelen, vår vilje, gagner intet. Derfor har vi også fått et legeme for å gjøre Guds vilje med det. Som forløperen, så etterløperne. Måtte Jesus dø hvetekorndøden, må også vi. Se Joh. 12, 24 og 1. Kor. 15, 36. Offer og gave duger ikke her. Du kan gi bort dine penger, du kan besøke de syke, du kan gå på møter, du kan be, du kan vidne, ja du kan slite deg til døde og enda berge ditt selvliv, din vilje, ditt eget «jeg». Du er fremdeles en dåre om du tror det er dette Gud vil. Der hvetekornet ikke dør, blir det bare det ene korn, selv om det har gjort aldri så mange gode gjerninger. Det er når det dør, at det bærer tretti, seksti og hundre fold. Derfor, når du dør slik som hvetekornet, bærer du også megen frukt i form av gjerninger. Men dette er det nye livs gjerninger. Disse er ikke etter din gamle vilje, men frukten av din gamle viljes død. Det er i dødsprosessen forvandlingen skjer. Det er på basis av det gamles død at det nye spirer frem. Slik er det i all natur, og slik er det også i det åndelige. Vil du berge ditt liv, så skal du miste det; men vil du miste det frivillig, skal du berge det. Døden skal ha sitt. Men den kan ikke forlange ditt liv to ganger. Har du gitt det frivillig, da har du beseiret døden. Alle som på denne måten, lik Jesus, har gitt sitt liv frivillig, kan med rette si: Død, hvor er din brodd? Dog hvor er din seier? — Nei, døden er oppslukt til seier. 1. Kor. 15, 55. Det var dette Jesus gjorde med det legemet han fikk. Det er dette vi skal gjøre med de legemer vi har fått. Det var dette Gud ville. Ja, dette er veien, vandre på den.E. Bekkevold.