Åndens fattigdom

Åndens fattigdom.

Fattigdommen i ånden åpner adgang til Guds rikdommer, og disse gleder vi oss over, både de vi har, og de mange som håpet omfatter. Den fattiges forrett er salig. Han har intet å miste, ingen verdier å dra omsorg for. Han blir ubekymret — og derfor salig. Den som intet eier, trenger liten plass og gir andre godt rom. Ved åndens fattigdom erverves sann og evig rikdom, og disse hverken tynger eller oppblåser innehaveren. Fattigdom i ånden er som balansenerven i vår kropp. Den gir en stø gang. Fattigdommen avskjærer en fra store planer — som går omkull — og derved slipper en fri fra bitre skuffelser — og forblir i saligheten. Den fattige gir gjerne det han eier og har og øker derved sin salighet, for det er saligere å gi enn å ta.

Forunderlige Guds visdom som fyller den fattige med rike gaver — nådens og rettferdsgavens overvettes rikdom, Rom. 5, 17 — og viser den rike bort med tomme hender.

Det forundrer oss ikke at Jesus frydet seg i den Hellige Ånd og sa: Jeg priser deg, Fader, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige (rike) og åpenbaret det for de umyndige (fattige); ja, Fader, fordi således skjedde det som var velbehagelig for deg. — La oss stadig fryde oss over dette visdomsfulle Guds frelsesråd og prise himmelens og jordens herre!