Falle i sin Ånd.

Her finner vi også en av de mange unnskyldninger for å slippe selverkjennelse. Ja, slike midler er det eneste man har å gripe til, da de selv har utelukket sig fra sund tro og lære og forstand. Det heter at når man har fått Åndens dåp, da kan man falle i sin Ånd, men så kan man kun søke en ny fylde. Falle i sin Ånd? Hva er det? Finner man slikt i skriften? Kan man også stige i sin Ånd? Som et barometer? Da blir jo kristendommen sådan opp og ned således som hos de mange «der treller og strir og ei annerledes blir», bare med litt mer moderne benevnelser. Selverkjennelsen ville si: «Jeg er blitt sløv.» Men bedraget sier: «Jeg er kun falt i Ånden.» Eller som en av dem trøstet sig med, at alle jomfruene sov inn, så dette var ganske naturlig og bibelsk. Men hvor langt kan man så falle i sin ånd?

Dette er i sannhet den falske såkalte kunnskap; for når folk seiler inn i en falsk åndelig havn, blir de aldeles blinde; endog den enkleste barnelogikk forsvinner på denne tumleplass for forvirrede begreper. Ja, i sannhet, mørket gjør folket blindt!