Falsk fortolkning

Den første fortolker av Guds ord var djevelen. Gud hadde talt til Adam og Eva og gitt dem sine påbud. Men straks er Satan der og bortforklarer og forvrenger hva Gud har sagt. Det farlige ved hans fortolkninger har alltid vært, at han har fremstillet saken i et tilsynelatende herligere lys enn det Gud har gitt. Han strekker tanken ut over den virkelige herlighet i Guds ord til noget som synes ennu herligere. Sinnet dåres av den tilsynelatende større glans, sjelen går ut over sine åndelige grenser og faller fra Gud.

«Gud vet, sier Satan, at på den dag I eter derav, skulle eders øyne opplates, og I skulle bli likesom Gud.» 1. Mos. 3, 5. Adam og Eva hadde fått sine påbud av Gud; de visste hva de burde vite. Nu kommer Satan og sier: «Gud vet!» «Hva Gud vet, det må være herlig, det må være skjønt og idel godt! Å bli lik ham! Få sine øyne opplatt som ham! Det må være fremgang!»

«Der står skrevet,» sa Satan til Jesus og siterte skriften korrekt, men la sin vilje i den istedenfor Guds. Satan la sin ånd inn i skriftens ord for å bedra. Han fremholdt Guds løfter og ville at Jesus skulle gå ut på dem. Det må da være herlig å gå ut på Guds løfter! Nei, ikke efter Satans vilje, om han enn fremholder dem så skjønne han kan.

Satans fortolkninger av skriften ser ofte blendende ut ved sin skjønnhet. Man blir tilsynelatende mer lik Gud, kommer lenger frem, får en tilsynelatende større tro. Men alt er bedrag.

Satans store interesse ligger ikke deri å fortolke Guds ord for verden. Det er Guds folk som er gjenstand for hans fortolkninger og lærdomsvær. Han kom til Adam og Eva før fallet, til Kristus, Guds sønn, og han sparer heller ikke Guds folk i våre dager.

Paulus formaner Timoteus og sier: O, Timoteus! Ta vare på det som er deg overgitt, så du vender deg bort fra den falskelige såkalte kunnskap, som noen vedkjenner sig og er farne vill i troen. 1. Tim. 6, 20. Falskelig kunnskap om Gud får man, når man går utenfor Guds lys og ut i Satans fortolkninger om Gud og hans ord. Disse fortolkninger kan være skjønne for kjødet; de kan tillegge Gud en kjærlighet som strekker sig utenfor hans rettferdighet, en overbærenhet som går utenfor hans sannhet. Satan fortolker Gud og gjør ham skjønn i overensstemmelse med menneskets lyst til ham, men ikke efter Guds eget vesen. De farer så vill i troen, idet de tror om Gud og hans ord det som ikke finnes i ham. De hyller, som Israel, Herren sin Gud inn i ord, som ikke er rette. 2. Kong. 17, 9. De tror tilsynelatende mer om Gud enn mange andre, men når man tror annet om Gud enn det der bor i Gud, da kommer man atter ut i mørke. Mange farer vill i troen i våre dager. De tror ting som tilsynelatende gjør Gud stor, f. eks. at han gjør veien efter Jesus lettere enn den i virkeligheten er. Gud er jo kjærlighet, og efter det tror man at han vil rette sig efter det menneskene elsker. Tro utenfor Guds vesen og veier skaper den falske kunnskap. Det er fra de villfarende i troen at motsigelsene mot den sanne Guds kunnskap kommer. Kun den sanne kunnskap er sannhet, en frukt av Jesu, Guds sønns tro, og ikke av hva man tror om ham. Den som motsier den sannhet og kunnskap som fremkommer ved Jesu Kristi tro, han kan kun gjøre dette ved falske begreper og forvrengninger av sannheten.

Syndelegemet. En lære som brer sig meget i våre dager er at den iboende synd, eller synden i kjødet, syndelegemet, blir uttatt av mennesket, når man får Åndens dåp. Det hele er et Satans bedrag, et blendverk, der allerede har ført mange ut i fordervelsen.

Vi vet at i Kristus er syndelegemet gått tilgrunne, idet der står om ham, at han fordømte synden i kjødet. Rom. 8, 3. Nu skal vi som Guds barn, ved tro gå inn i samme verk, idet kjødet hvor synden har sitt sete, blir korsfestet med ham, forat syndelegemet skulle bli til intet, så vi ikke mer skal tjene synden. Rom. 6, 6. For når kjødet, hvorigjennem synden virker, er korsfestet, da har synden ingen vei ut, og syndelegemet går tilgrunne. Her blir vi dannet i Kristi lidelsers samfunn til å ligne Kristus i hans død. Fil. 3, 10. Og hvordan var Kristus i sin død? Jo, han ropte: «Det er fullbragt.» Altså all synd i kjødet fordømt. Det er sant i ham; men nu skal det ved tro bli sant i oss, idet Kristi død blir virksom i vårt indre. Alltid bærende Jesu død med oss i legemet. 2. Kor. 4, 10. Død heter her på gresk nekrose som betyr dødelse, tæring eller koldbrann. Således skal vi ved å ombære Jesu død få hentæret hele vårt selvliv. Død fra loven i Kristi legeme skal vi hengives i Kristi død. Åndens dåp gir mig kraft ikke alene til å seire over synd, men til å sette livet til. Jesus ofret sig i kraft av en evig ånd.

Den falske lære sier at den iboende synd ved Åndens dåp blir uttatt. Fra den stund av farer sjelen vill i troen, og tumler derpå inn i de mest forvirrende tanker og begreper, der endog utelukker den mest barnlige åndelige logikk.