89. Ha salt i eder selv og hold fred med hverandre

Gud har i den senere tid gjort underlige ting i vår midte, i det han har latt sitt ord få rik inngang på flere steder. Han har selv lagt til menigheten dem som har latt seg frelse. Når nå antallet vokser fra dag til dag, blir pliktene for de som har vært med fra først av større og større. Der kreves av dem som er med i arbeidet at de ikke bare er med i det ytre skinn; men at de legger hele sitt hjerte i saken til Guds rikes fremme. Søker vi alle Guds ære, skal alt gå klart og greit; og det må gjøres nå om Guds verk skal lykkes.

Det må erindres, at vi er ett legeme, og at indre stridigheter ikke tåles i legemet; det forplanter seg som gift til det hele legeme. Vi har nå hørt og sett så meget av Guds velsignede kunnskap, at påminnelser som disse skulle være overflødige; men ikke desto mindre viser de seg nødvendig.

Vårt samfunn er i Ånden og den er fintfølende. Kommer det en splint i vårt legeme, vil den verke ut av seg selv, om den ikke straks fjernes; således vil all ondskap få sin dom og verke ut av det åndens legeme, hvori vi er innsatt.

Men hvorfor da ikke heller alle som en bidra sitt til at legemet er sunt, så det ene lem kan tjene og glede det annet.

Vi har nå i tidens løp fått føle så megen åndelig smerte på grunn av ondskap, som har villet råde, at det heretter ikke vil bli tålt innenfor det område Gud ved sin Ånd har gitt virkefelt.

Det skal bemerkes, at vi ikke har dannet noen ny menighet; vårt samfunn eksisterer kun i åndens kjærlighet, derfor har vi heller ikke noe å holde på, når ikke alt av seg selv ved den indre hjelp Gud gir, vil funksjonere til Guds ære og menighetens gagn.

Jesus spurte engang sine disipler: Vil også I gå bort? Peter svarte: Hvorhen skulle vi gå, Herre, du har jo det evige livs ord.

Hvorhen skal vi gå, om vi vender oss bort fra så stor en nåde. Betenk dette i ditt hjerte.

Menighetstjenerne skal være verdige, ikke tvetungete, ikke tilbøyelige til mye vin, ikke lystne etter ussel vinning, sådanne som har troens hemmelighet i en ren samvittighet. 1. Tim. 3, 8 og 9.