87. Vesentlig utdrag av bibelsamtale i Ålesund 14. juli

Mon ikke visdommen roper, og forstanden lar sin røst høre? På toppen av høye ved veien, i huse ved stier står hun; ved siden av portene ved stadens utgang, i inngangen gjennom portene roper hun høyt:

Til eder, I menn roper jeg, og min røst lyder til menneskenes barn. Lær kløkt, I uerfarne, og lærer forstand, I uforstandige.

Når visdommen lar sin røst høre ved veien, i husene og portene, hvorfor er det da så få som finner den? Når den roper, hvorfor blir den ikke hørt?

Roper visdommen? Nei, men dårskapen roper, og jo høyere den roper desto mere roper visdommen sitt varsko, for at dårskapen skal bli hørt og sett som dårskap.

Du ser på gaten den stolte mann og kvinne; visdommen hvisker i ditt øre: så skal du ikke være.

Du ser en brautende beruset; visdommen sier: dette er galskap.

Du hører den uerfarne taler, som om kun han vet det; visdommen åpenbarer i ditt hjerte at det er oppblåsthet.

Over alt hvor dårskap og galskap viser seg eller lar sin røst høre, der taler også visdommen sitt mektige og advarende språk.

Og så spør man: hvorledes skal jeg få visdom? Ikke av visdom spør du om det; for visdommens røst taler til deg om galskapen; dersom du lar deg tukte og lyder dens røst, da har du visdom.

Hør! for fyrstelige ord taler jeg, og jeg opplater mine lepper med rettvishet. Alle mine munns ord er i rettferd, der er intet fordreiet eller forvent i dem. De er alle sammen likefremme for den forstandige og rette for dem, som finner kunnskap.

Visdommen taler naturlig og i renhet. Det som er fordreiet blir ved den åpenbart som fordreiet, og det forvente blir ved det likefremme belyst å være forvent. Av den grunn blir visdommen av dårskapen holdt for å være vrang. Men om nå visdommen ved å være seg selv — naturlig og likefrem — blotter det unaturlige og forvente; mon den derfor er vrang?

Tar imot min tilrettevisning i stedet for sølv og imot kunnskap fremfor utsøkt gull.

Jeg, visdommen, har klokskap i eie, og kjennskap til kloke råd finner jeg.

Visdommen er i seg selv klok, da den er full av overbevisning, og ved å grave i sine gjemmer vet den av erfaring å finne gode råd for det som ennå ikke er utført.

Ved meg regjerer konger og fastsetter fyrster hva rett er. Kongene har sitt råd. Når bestemmelser må tas i det ene og annet, spør kongen sitt råd. Det enkleste og mest vise råd tar han til følge, om han er en forstandig regent.

På rettferds vei vandrer jeg, midt på rettens stier for å gi dem som elsker meg sann rikdom til arv og fylle deres forrådskamre.

Kristus, som er Guds visdom, vandret midt på rettens stier. Da hans tid etter Guds vilje nærmet seg, vendte han sitt åsyn mot Jerusalem. Han sto for Pilatus som en Seierherre over sin dødsdommer, ja over selve døden. Han fryktet ikke for ham som kunne slå hans legeme i hjel. Han opplot ikke sin munn med smigrende tale, skjønt Pilatus hadde god lyst til å slippe ham fri. Midt i denne fristelse bøyde han seg for den makt som var gitt Pilatus ovenfra. Han vandret inn i døden midt på rettens stier. Og dette gjorde han, for at hver den som vil følge ham skal få sann rikdom til arv og fylte forrådskamre.

Jakob sier, at dersom noen av eder fattes visdom, da be han derom til Gud, han som gir alle villig og uten onde ord, og den skal gis ham.

Men han be i tro uten å tvile.

Du har kanskje ofte bedt Gud om visdom; men jo mer du har bedt, desto mer har du fått se av din egen og andres dårskap. Vi må forstå, at det er visdommen, som arbeider på denne måte.

Ta deg en tur langs Storgaten en aften og se forfengeligheten, hvorledes man pynter seg ut; se galskapen. Er det vanskelig å forstå. Du sier: Jeg ser bare galskap! Vel, se den i øynene, vær ikke redd; men ta imot tilrettevisning og følg den.

Hvorledes kunne Gud åpenbare visdom uten ved galskap? Kan noen si det?

Dersom Guds sanndruhet ved min løgn åpenbarte seg rikelig til hans ære, hvorfor blir jeg da enda dømt som en synder? Rom. 3, 7.

Da han bygget himmelen, var jeg der, da han slo hvelving over avgrunnen. Da han festet skyene oventil, da han bandt avgrunnens kilder, da han satte havets grense, så vannene ikke overskrider dets bredd — — —, da var jeg hos ham en kunster, og jeg var hans lyst dag for dag, lekte alltid for hans åsyn.

Kristus, Guds visdom; ved ham og til ham er alle ting skapte. Når nå alt og alle er skapt ved ham, så har han skapt det naturlig; alt unaturlig og påtatt er av en fader djevelen, og er tilføyet etter at visdommen hadde godkjent alt for å være såre godt.

Ikke nok dermed at vi er skapt ved ham; vi er også skapt til ham.

Vend tilbake I menneskenes barn; vend om og la deg lede på rettvises stier. Si til visdommen: du er min søster, og forstanden skal du kalle din kjenning.

Da vil du atter ved ham bindes til ham.

Dårskap og galskap utslettes som en tåke, og dets sted finnes ikke mer.

Herrens veier er rette; men mennesket søker mange kunster. Visdommens ånd bringer dårskap til å bli kjent som dårskap. Når da denne visdommens fiende ligger der blottet og utspent, er atter visdommen seg selv — naturlig og ren, som en skapende makt, som gjør alt såre godt.

Min lyst hadde jeg i menneskenes barn. Og nu, barn, hører meg! Salig er de, som tar vare på mine veier.

Spør nå aldri mer: hvorledes skal jeg få visdom, hva er kjennetegnet for at jeg har visdom?

Kjenner du dårskapen, og makter du å følge dens veier tilbake til hjertets forfengelige råd, da er det ved Guds visdom du kan gjøre det. Når Gud åpner dine øyne for galskapen, da si ikke til ham: Jeg har bedt om visdom, og du lar meg finne galskap. Et åpent øye og øre for det onde virker Guds hat i hjertet; når dette hat er fullkommen, fødes død over dårskapen, og visdommen blir seirende tilbake. All makt og velde skal ved den bli tilintetgjort; så hva det er skapt ved visdom atter skal bringes tilbake til visdom for evinnelig å bli styrt av den.

Salig er det menneske, som hører meg, så han våker ved mine dører dag for dag, så han voktet mine dørstolper.

Man vil gjerne være salig. Vil du bli det, da våk dag for dag etter visdom; hengi ditt hjerte til forstanden. Øv deg, når du også går på gaten, når du er i ditt hjem eller hvor som helst, i å finne og fastslå dårskap som idel galskap.

Men glem her under ikke å stemple din egen dårskap; for visdoms begynnelse er å lære sin egen dårlighet å kjenne.

Ta deg derfor i vare for den lærdom som sier, at visdom er kjennskap til egen godhet, hellighet, dugelighet og verdighet.

Visdommen er i seg selv god, hellig, dugelig og verdig, derfor skyver den til side all verdighet, som har sin rot og sitt sete i kjødet, for at den ved seg selv kan skape Guds godhet, hellighet, dugelighet og verdighet.

Men den som forfeiler meg, skader sitt liv; alle de som hater meg, elsker døden.

Du kan kanskje bli frelst som gjennom ild ved å forfeile visdommen. Ditt byggverk blir av høy, halm, tre og strå, som ikke tåler ilden. Men du vil aldri få regjere med Kristus, han som styrer alt med visdom. Å hate visdom er å elske døden; for et slikt menneske vil ikke tillate at Kristus regjerer over ham.

Vise arver ære, men dårer får skam til del. Ord. 3, 35.