86. Kristus led døden i kjødet
DET hersker atskillig uklarhet om hvorvidt synden ble fordømt i Kristi kjød. Da denne sannhet av skriften er benevnt for «en stor gudfryktighets hemmelighet» og mottas som trøst for de i Kristi lidelsessamfunn meddelaktige, kan man ikke vente, at disse sannheter kan forstås med hodet, selv om det er godt begavet av naturen. Kristus må tros i verden, og ved denne tro forstås og kjennes hans lidelser og død samt herligheten deretter.
Det er et troens ord, som vi forkynner. Selv om nå ikke mange forstår dette, så er heller ikke troen alles sak. Men ved den Hellige Ånd, som er mottatt i tro, er også disse sannheter oss åpenbart; og fordi vi tror, taler vi. Om nå noen er vantro, så gjør ikke det vår tro til intet; for likesom troen overvinner verden, vil den også overvinne vanskeligheter innen menigheten fremkommet ved vantro.
Døden har ikke mer makt over Jesus, Rom. 6, 9. Tilkjennegir ikke det, at døden engang hadde makt over ham.
Kristus led døden i kjødet; men ble levendegjort i Ånden, 1. Pet. 3, 18. Hvorledes kunne Jesus lide døden i kjødet, dersom han ikke i sitt kjød hadde opptatt den første Adam for hvis skyld døden var begynt å herske? Som skrevet er: Alle dør i Adam, 1. Kor. 15, 22. Kristus måtte nødvendigvis åpenbares i kjød for å få tilintetgjort den som hadde dødens velde i kjødet, djevelen.
Der må gjøres forskjell på død og død. Kristi død er virket ved den Hellige Ånd; den død han led i kjødet, er en for stadig herskende død i alt kjød, der ved den samme ånd er Åndenes fader lydig. Denne død er kjødets tilintetgjørelse.
Der finnes en annen død fremkommet ved djevelens vilje i den første Adam.
Denne død er ved Kristi død tilintetgjort i den annen Adam, så liv og uforkrenkelighet er kommet frem for lyset.
Dette velsignede verk i kjød måtte Jesus utføre i kraft av en evig Ånd som menneskesønn; for det var kvinnens sed, som knuste slangens hode.
Ved lydighet mot Guds Ånd vil disse sannheter, der aldri blir forstått av det naturlige menneske, bli åpenbart i Ånden. For blir du selv nedbrutt etter kjødet og du derved lider og finner ut i Ånden, at dette er Kristi lidelse, vil det være ganske lettfattelig, at også han ble brutt ned og måtte lide på samme måte, for at Faderens vilje skulle fullbringes i ham.
Men lever du som naturlig menneske, det være så pent liv det være vil, skal disse sannheter alltid være skjult for deg. Har du engang fått syndernes forlatelse, men ikke etter den tid levd etter Guds vilje, du vil aldri fatte det. Din protest vil være åpenbarelse av din egen uvitenhet, ulydighet og vantro.
Mannen skal forlate sin far og mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett kjød.
Denne hemmelighet er stor; men jeg tenker hermed på Kristus og menigheten, Ef. 5, 31 og 32.
Det er en stor hemmelighet, at Kristus og menigheten skal være et kjød. Har du undersøkt hvordan ditt eget kjød er? Dersom du har det, så vit, at han som ble gjort til ett kjød med deg, hadde det samme kjød; hvis ikke, måtte det hete to eller flere kjød.
Men det er en stor hemmelighet, sier skriften. Om nå du ved din vantro ikke er meddelaktig i denne hemmelighet, tror du derved å gjøre troens og gudsfryktens hemmelighet til intet? Forsøk kun! din egen elendighet skal grundig bli avslørt, idet du strider mot disse evige sannheter, som alltid ut av mulmet vil velde over deg som en uovervinnelig livs kraft og bryte ned ditt hovmod og din stamping mot brodden.
Du vil si: Jeg vil gjerne fatte det, om jeg bare kunne; men dessverre har all min søken etter å nå disse sannheter vært forgjeves.
Ja, det har vært forgjeves og fortsetter alltid å være forgjeves, fordi du søker å forstå dette ved din kløktige ransakning av skriftene.
Hvorledes kunne det være en stor gudsfryktens hemmelighet, dersom gløgge hoder kunne finne ut av det uten gudsfrykt?
Vi har eksempler nok på, at folk høyst ulærde etter kjødet er rike på Guds visdom; de er i besittelse av en åndelig lettfattelighet og intelligens, som alene er meddelt dem ovenfra ved Ånden. Men vi ser også, at folk som tykkes seg å vite noe i denne verden, gjør de mest hårreisende åndelige dumheter, er trege til å fatte og dårlig utrustet etter Ånden. Og hva er årsaken? Gjør Gud forskjell på folk?
Nei, han gjør ikke forskjell på folk; men folket selv gjør forskjell. Og jo mer man synes å rage opp i verdslig visdom, desto vanskeligere er det å slippe denne for å vinne Guds visdom. Men den som er fattig i Ånden og intet har er glad han får noe. Av den grunn blir ofte de siste de første og de første de siste.
Men hvem har skylden? Ransak deg selv.
