85. Leve og herske

Hvor døden hersker fortrenges livet; men hvor man hersker i livet ved den ene Jesus Kristus fortrenges døden.

Således skal I akte eder som døde for synden; men levende for Gud i Kristus Jesus, Rom. 6, 11. Vi har i S. S. talt meget om døden, at den skal være virksom i oss, at vi skal være død for synden. Er da denne død virksom, kan vi med rette tale om å anse oss som levende i Kristus Jesus.

Hva følger blir av å anse seg som levende må forstås i forbindelse med å herske.

De som har fått nådens og rettferdighetsgavens overvettes rikdom skal leve og herske ved den ene Jesus Kristus, Rom. 5, 17.

Et menneske kommer ikke til sin rett, før han er modnet til å kunne leve og herske.

Hva vil det si å leve og herske?

Enhver av oss er omringet av synd og ugudelighet på alle kanter. Kan du være seierherre, da lever du og hersker.

Religiøse hyklere og fariseere søker å snikmyrde deg fra alle kanter. Kan du slå dem med åndens sverd og blotte deres falskhet, da lever du og hersker.

Korah reiser seg av avind innen din egen midte, står du da i forbindelse med Gud så jorden revner og oppsluker dem, da lever du og hersker.

Såkalte dannede mennesker søker å overrumple og dåre deg. Dersom du lever og hersker vet du selv hvilken mottagelse du bør gi enhver.

Står du i Guds råd, da er du skikket til å leve og herske. Du blir selvstendig og av sådanne er der rom for mange; for det bør oss alle å vokse opp til hodet, Kristus. Men står du i forbindelse med hodet, da behøver du ikke å søke mellommann for å høre hva Ånden sier i menigheten. Du kan ved denne røst selv leve og herske.

Men har du ikke tillit til deg selv og tør du ikke forlate deg på Kristi åpenbarelser, da forsøk aldri å herske. Sirak sier: I alt hva du gjør, stol på deg selv! for også det er å holde budene, Sir. 32, 23.

Ved å leve og herske i Kristus Jesus seirer du over deg selv, korsets fiender og all satans makt, så langt Gud har fått opplyse deg.

Men det kreves troskap. Litt unnfallenhet her og litt ettergivenhet der, enten av høflighetshensyn eller feighet, duger ikke.

Når flertallet innen Guds menighet begynner å leve og herske kan man forvente den store offensiv som skal beseire all motstand av Kristi kors. Den løsslupne falske frihetslære som råder og holdes ved like ved falske læreres hykleri skal få dødsstøtet; og Kristi kraft og evangelium skal atter komme til sin rett.

Dersom du lever ved Kristus, da øv deg i tro også til å herske ved ham.

Derfor sier skriften: Dersom I lever i Ånden, da la oss og vandre i Ånden, Gal. 5, 25, hvilket vil si det samme som å gå frem i Ånden. Men har noen kunnet gå frem i Ånden uten motstand? Nei! Derfor må nødvendigvis den som går frem i Ånden herske ved Jesus Kristus.

Dersom vi hersker ved Jesus Kristus blir følgen den, at menigheten vokser opp til manns modenhet, Ef. 4, 11 og flg. Men vil noen herske etter kjødet, da kaster han herlighet om sin egen person, om sitt eget blad og alt hva der kommer i berøring med selvet.

Samfunnet i Guds menighet er grunnlagt på Kristi død og vandring i lys så døden blir virksom.

Hvor Kristi død hersker i menigheten vil også livet herske. I sådanne menigheter velger man ikke hyrder, evangelister, profeter og lærere; for Gud har allerede ansatt dem.

Nå derimot sier man det er «bibelsk» å skrape sammen flest mulig i en ministerialbok, og deretter ansette på menneskelig vis personer, som Gud for manges vedkommende aldri har ansatt.

Den som hersker ved Kristus Jesus finner aldri på slik dårskap. Gud selv har dannet seg sin menighet. Vi har ingen som helst rett til å utelukke noen fra menigheten ved å lage en menighet. At man pålegger sine får å stå på god fot med andre menigheter gjør ikke galskapen god igjen.

Vi har synagoger mer enn nok om man nå ikke skal lage flere av dem. Men den som kan lage noe og ansette noen blir jo selv stor og det er vel det som veier mest. Man slipper under megen beklagelse den ene synagoge og setter samtidig foten inn i en ny.

Og slikt kaller man å gå til ham utenfor leiren.

Nei, utenfor leiren er det for meget bryderi å passe på fårene. Men blir de først under tilstrekkelig oppsyn puttet inn i en synagoge, da er de fint der under lås og lukke.

Og slikt kaller man frihet.

Det skulle ikke forundre meg om flere ennå begynte å lage sammen noen såkalte «bibelske» menigheter. Der finnes fullt opp av «religiøse løsgjengere», som aldeles ikke ennå er moden for friheten utenfor leiren. Hva korset ikke får gjøre, får nå de nyansatte menighetsvoktere søke å greie.

Vi ser der er mange som søker å leve og herske i disse dager; men om de alle hersker ved den ene Jesus Kristus er et annet spørsmål.

Der er nemlig noen som søker å herske over menighetene, og som aldri har fremstilt seg som et etterfølgelsesverdig eksempel, så de i sannhet kunne si: Etterfølg meg, som jeg har etterfulgt Kristus.

Man kan se predikanter fort vekk opptre blant Kristi menighet i en by; blant frie venner i en annen og blant fri misjon i den tredje; alt ettersom fordelene er best og mest.

Er det å leve og herske?

For meg ser det ut, som det er Bileams villfarelse som hersker; han løp også etter vinning og ære.

Gud har fremstillet en menighet i Kristi blod. Slutt med å lage menighet. Han har ansatt noen til apostler, noen til profeter, lærere osv.

La oss være befridd fra å lage en hyrde og lærer. Og be Gud frelse deg fra å kalle slikt mørke «bibelsk».

Ordet «bibelsk» er svært moderne som slagord. Det er beregnet på å gjøre et dobbeltslag. Først å trykke ned motstanderen som er sant og rett; «bibelsk». Også denne og deretter sette seg selv opp i høyde med alt dårskap skal vi ved Guds nåde herske over ved den ene Jesus Kristus, han som verner om sin ære og ikke deler den med kjød av noen som helst art. Enten kjødet er opplært i en synagoge, så det har fått navn av pastor, eller det er opplært til krig, så det heter krigsmann, er like galt for Gud. Vi har kun en som er Gud; men vi er alle brødre.

Noen gir seg selv skussmål og navn for «predikant», andre for «evangelist» og atter andre for «pastor».

Slik ser det ut når kjødet hersker og folk er forblindet nok til å bite på. Og sådan dårskap kaller man «bibelsk». Må Gud frelse sitt folk fra denne såkalte bibel.

Man trøster seg til å være en veileder for blinde, et lys for dem som er i mørke, Rom. 2, 19 og tvers imot alt som er bibelsk vil man gjerne la seg kalle pastor, gjerne predikant, gjerne evangelist.

Dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn. Men nå er det «bibelsk» å lage samfunn og bryte samfunn uten hensyn til denne vandring i lyset. Bare det ytre hellighets skinn er i orden og navnet notert i boken, så er alt i orden. Ja, det er endog «bibelsk».

Guds folk går fra den ene galskap til den annen, og noen står til rors som aldri har gjort annet enn grunnstøtinger all sin levetid.

Men nå sist av alt ser det da ut som om «Bevegelsen» har rent seg så grundig fast på en båe, at de finner det utilrådelig å forsøke fartøyet trukket av grunnen. De har derfor nå bestemt seg for å bygge og bo på dette skjær; for det er allikevel tryggest. Det var fælt under seilasen: mulm, mørke og undervannsskjær, dårlig kjennskap til farvannet, storm på storm.

Men nå er alt stille. Nå kan man leve i fred og dyrke telttjenesten innen leiren. Der utenfor var det umulig. Nå kan man da få hvile ut etter strabasene.

Ja, jeg vil tilråde: Gi deg aldri ut på slik seilas uten å gjøre opp bestikket i forveien, uten å gjøre deg kjent med farvannet. Det er farlig der utenfor leiren.

Men vokt deg også innenfor leiren; hvilen er nok søt; men det er allikevel «bibelsk», at det menneske som forviller seg fra klokskaps vei, skal hvile i dødningers forsamling, Ord. 21, 16.

Det er farlig uten kors, uten å tåle vanæren å begi seg utenfor leiren.