81. Hilsen fra Ålesund

Når man leser flere av de religiøse bladers uttalelser om det verk Herren i de siste dager har gjort i Ålesund, så skulle man nærmest tro, at det var satan som hadde gjort et mesterverk der oppe. Folk høyst uvitende om de sanne forhold løper avgårde med sladderhistorier om hva det skal ha vært lært og talt, og på denne grunnvoll bygger de så sine uttalelser og utkaster sine dommer.

Det er undertegnede som har vært i Ålesund; og hva jeg har lært og talt på landlovstimene er åpenbart for Gud og menneskers åsyn. Er det noe galt skjedd, så får de som føler å ha med saken å gjøre henvende seg til meg, så skal jeg ved den Guds nåde som til dags dato ikke har sviktet, søke å gi svar. Det er en lett sak å slynge ut vrengebilder av den lærdom som hører til gudsfrykt og få godtroende mennesker til å tro noe farlig er i gjære. Men på en saklig måte med visdom og innsikt å gjendrive hva det er lært og talt, det har de gode blader med sine referenter til denne dag ikke maktet. Heller ikke skal løgn og avind råde bot på deres uvitenhet og udugelighet i tjenestegjerningen.

Kan glede de mange kjære venner med, at Gud har gjort store ting i Ålesund. Forsamlingen i Ystenæs er sprengt. Str. Gunda Willersrud som i 6 år har arbeidet i forsamlingen er med en hel del yngre krefter blitt utelukket, fordi de ikke kunne la seg beherske av mennesker, som vel neppe noensinne har hatt forstand på hva som hører Ånden til. Denne del av forsamlingen har nå nærmest sluttet seg til «Korsets seier» og «Det gode budskaps» retning; men da disse blader tross samme lære fører forskjellige sangbøker og redigeres av personer som ikke kan arbeide sammen, er vel den stakkers forsamling likeså ille faren nå som før.

Etter atskillelsen har vi hatt mange velsignede møter. Vennene har lært å elske hverandre i ånden og å oppbygges på sin aller helligste tro. Visstnok har vi ikke hatt lokale; men Gud har oppvakt en broder, dykker Brune til å hjelpe til med hus til søndagsmøtene. Likeså har vennene innbyrdes tross sin fattigdom, dog vist seg rike på hjelp i alle måter. Derfor ser vi fremtiden i møte med håp til den Gud, som har sagt: I skal utelukkes av synagogene og I skal hates av alle for mitt navns skyld.

«Det gode budskap» inneholder en uttalelse om, at det av oss i Ålesund skal være sagt, at da Jesu blod rant ut, så rant synden ut. Jeg har spurt vennene der oppe, om noen har hørt en slik uttalelse; men de kjenner ikke til at noe slikt har vært uttalt. Det kan på de mange bibeltimer som har vært avholdt i Ålesund visstnok være falt mange uttrykk som en og annen beredvillig motstander kunne løpe av gårde og gjøre effekt med; men at personer som gir seg av med å reise og skrive reiseskildringer om sine bedrifter i det gode budskaps tjeneste gir seg av med offentlig å svelge og utbasunere sådanne uvederheftigheter, tjener dem til liten ære.

Hva lærdommene angår, at de skal være uhyre farlige, så vil jeg bare henvise til bladet «Skjulte Skatter», som vil svare for seg selv. Man skremmer gjerne småbarn med en bussemann; men folk som tenker og ikke lar seg trekke etter ørene av all slags overfladiskhet skremmes ikke av trusler om å vokte seg, der hvor man nettopp bør grave dypt. Uvitenheten innen deres egne forsamlinger taler nok om, hvordan tilstanden blant hyrdene arter seg. Sant er det, at de fleste vet intet av Gud.