80. Trellkvinnen og den frie kvinne

Der er jo skrevet, at Abraham hadde to sønner, en med trellkvinnen og en med den frie kvinne, Gal. 4, 22.

Men trellkvinnens sønn er født etter kjødet, den frie kvinnes derimot ifølge løftet. I dette ligger en dypere mening under.

Herren hadde sagt til Abraham: Elieser skal ikke arve deg, men den som skal utgå fra ditt liv, han skal arve deg, 1. Mos. 15, 4. Abraham trodde dette, og det ble regnet ham til rettferdighet. Men tiden gikk og Abraham ble 85 år gammel; men fikk ennå ingen sønn. Sara ble utålmodig og kom på den tanke, at alt måtte da gå naturlig for seg. Skulle Abrahams avkom bli tallrik som stjernene på himmelen, måtte han få seg en hustru, hvis morsliv ikke var tillukket og som ikke var utover den alder da kvinner pleier å føde. Hun begynte å rådføre seg med sin menneskelige forstand; hun ville at Guds løfter skulle gå i oppfyllelse på Abraham; men hadde ikke ro i sin ånd til å bie, inntil Herrens tid kom. Hun ville påskynde utførelsen av Herrens vilje selv om det skulle skje ved å la Abraham få sin trellkvinne til hustru; det hun under andre omstendigheter sist av alt ville tillate. Sara tjente i dette Guds lov på menneskelig vis, og det ble også av hennes trellkvinne født med Saras vilje en sønn etter kjødet.

Et menneske som på naturlig måte gjør sitt beste for å behage Gud avføder gjerninger etter kjødet. Man vet Guds vilje (lov) og gjør den på sitt vis, på en naturlig og menneskelig måte.

Disse kvinner er to pakter, den ene fra berget Sinai, og den føder barn til trelldom; dette er Hagar. For Hagar er berget Sinai i Arabia og svarer til det Jerusalem som nå er; for det er i trelldom med sine barn.

Loven ble gitt på Sinai; dette er Hagar. Denne lov føder barn til trelldom. Den krever hellighet og renhet av det naturlige menneske, som derved nødvendigvis på grunn av sin ubevisste fordervelse må komme i trelldom.

Da Hagar så hun ble fruktsommelig ble hennes frue ringeaktet av henne, 1. Mos. 16, 4. Det går fremdeles sådan for seg. Når lovtrellen avler barn, blir han stolt og ringeakter den sjel som bier på Herrens løfter, fordi han synes ufruktbar i hans øyne. Hagar svarer ikke alene til Sinai; men også til det Jerusalem som nå er; for det er i trelldom med sine barn.

Hvem er så Hagars barn i våre dager; hvem er det jordiske Jerusalems barn, hvem treller etter loven?

Enhver som griper etter løftene uten å bie på den Herre, som virker i oss til å ville og utrette, er Hagars barn. Deres gjerninger er frukt av trelldom og har intet med troens lydighet å bestille. De tilhører alle det Jerusalem som nå er i trelldom med sine barn. Da Sara ble ringeaktet av sin trellkvinne for den gjerning hun trodde var av Gud, ble hennes øyne opplatt, og hun forsto at det var menneskeverk. Straks gikk hun til Abraham og sa: Den urett jeg lider er din skyld; jeg ga min trellkvinne i din favn, og nå, da hun ser hun er fruktsommelig, er jeg ringeaktet av henne; Herren skal dømme mellom meg og deg.

Etter dette forstår vi, at Abraham og Sara var blitt enige om, at han skulle ta trellkvinnen til ekte. Abraham sa: Se, din trellkvinne er i din hånd; gjør med henne hva deg synes godt! Og Sara ydmyket henne så hun fløy fra hennes åsyn.

Nå var det oppgått lys for Sara, så hun forsto at trellkvinnens sønn ikke kunne være den som Gud hadde lovt, ellers var hun ikke blitt ringeaktet for sin handlemåte. Hun vendte atter sitt åsyn mot den forjettelse Herren hadde gitt og ventet i håpet på den sønn, som skulle komme av henne selv. I dette håp fikk hun sådan kraft at hun ydmyket trellkvinnen i den grad, at hun flydde for sin frues åsyn.

Har vi gjort en gjerning etter Saras første måte å handle på, vil det omsider bli klart for oss, at den avfødte gjerning kun var en trellkvinnes sønn. Dette merkes derved, at selve gjerningen ikke brakte den fred og glede som en troens gjerning ville ha brakt oss. I forbitrelse over den skammelige feiltagelse vender vi atter vårt åsyn mot Guds løfter, blir styrket i troen og tuktet etter kjødet, så man hater trellkvinnen (seg selv) og hennes sønn (den gjerning man gjorde for å tekkes Gud).

I sær i den første tid, før man har en øvet sans til å skille lovgjerninger ut fra troens gjerninger, kjemper Sara og Hagar om makten. Hagar har flest gjerninger, men Sara lever i håpet på å få fullbyrde en troens gjerning; og bare håpet på dette gjør henne så sterk, at hun ydmyker Hagar med alle sine gjerninger. Hagar flydde for sin frues åsyn. Herrens engel fant henne og sa: Gå tilbake til din frue og ydmyk deg under hennes hånd!

Om vi etter den første skuffelse blir så forbitret, at vi jager langt fra oss trellkvinnen og hennes sønn, så er det dog etter Herrens befaling hun vender tilbake til huset med beskjed om å ydmyke seg under Sara, den frie kvinne.

Disse to pakter kjemper om makten den første tid etter vår omvendelse; for det som er gammelt og foreldet er nær ved å forsvinne. Vi treffer mennesker innen de frie forsamlinger som kjemper med Hagar hele sitt liv. De tror alt er trelldom og alle er treller som ikke fører denne dødskamp. Dog, Sara fikk ydmyket Hagar og tenkte ikke å få noe mer ut av henne. Hun gjorde seg ferdig med den sak og holdt senere Hagar alltid ydmyket. Således også vi; ved troens gjerninger holder vi kjødet på den plass det skal være og taler nå ikke mer om kampen med Hagar; men strider troens gode strid for å oppnå løftene.

De fleste kristne er Hagars barn og kommer aldri forbi henne. Derfor heter det: Trellkvinnens barn er langt flere enn hennes, som har mannen, nemlig Sara, Gal. 4, 27. De kan endog få åndens dåp; for det heter: Endog over mine trelle og trellkvinner vil jeg i de siste dager utgyte av min ånd, Ap. gj. 2, 18.

Men selv om ånden er utgytt over dem, så er de lett å kjenne; for de kan ikke fornekte sin egen natur; de kjemper og søker makt etter kjødet.

De skriver og taler som naturmennesket gjør det, og ikke som det Guds menneske. Alt dreier seg om deres egen person. De skriver om hustru og barn, som om andres frelse skulle avhenge av deres familieforhold. De priser naturen, fjell, dal, innsjøer. De føder sitt folk med fortellinger om hvorledes de selv pleier kjødet på sine reiser, og lovpriser i skrift og tale dem som med sine midler er med på å hjelpe til.

Guds menighet, som ved troens gjerninger søker forjettelsen, er deres svorne fiende; for de tror seg å ha alt i sin egen mor Hagar og hater derfor Sara, som synes ufruktbar i deres øyne. Hendes barn forfølger de for selv å bli ved arven og herlighetene.

Dog, det skal mislykkes. La Hagar og hennes barn, som er i stort flertall, kun rose seg av sine store forsamlinger, store pastor og prestetitler. La dem prise det jordiske Jerusalem ved naturbeskrivelser og reiseskildringer. Hadde de vært av det Jerusalem her oventil ville herlighetene her nede fordunkles i den grad, at man snarest mulig holdt opp med å love og prise skapningen over skaperen.

Det naturlige menneske kan ikke være Guds lov lydig. Hva hjelper åndens dåp og profetisk tale, når man atter fortrøster seg til Hagar og det jordiske Jerusalem. Hva gagner Ånden, når man ikke lyder den; men ved allianse og forbindelser av enhver tenkelig art søker man å tekkes det folk hvis lover kommer direkte fra Sinai? Sant er dette ord: Også over mine treller og trellkvinner vil jeg i de siste dager utgyte av min ånd.

Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor, Gal. 4, 26.

Den som har sitt borgerskap i det nye Jerusalem lovpriser aldri det jordiske Jerusalem. Åndens sans vil forbyde ham det. Hva han hører og ser der oppe er så meget mer verd. Han går som en kvinne tilhyllet ved sine medbrødres hjorder og spør: Fortell meg dog, du som min sjel elsker: Hvor vokter du hjorden? Hvor lar du den hvile om middagen? Høys. 1, 7.

Han spør etter ham som vokter hjorden og etter hjorden. Men har du noensinne hørt eller sett, at Herrens hjorder ligger Hagars barn på hjertet? Herrens hjorder fødes her ovenfra, og dør om de ikke får sin næring fra det himmelske Jerusalem. Reiseskildringer og beskrivelser av jordisk herlighet er dem som steiner for brød, og de dør av sult om de kun skulle leve på en hel del religiøst kjødelig snakk om herligheter, som for deres indre liv forlengst ikke er herlighet mot den herlighet som åpenbares for dem fra det nye Jerusalem.

Derfor, gå aldri til sprukne brønner for å hente vann. Søk aldri trøst hos de religiøse masser av Hagars barn; de er født til å være dine fiender. Gjør deg fortrolig med den tanke, så blir du aldri skuffet.

Men vi, brødre, er løftets barn, likesom Isak, Gal. 4, 28. Løftene oppfylles ikke ved menneskelig strev; de oppfylles i ham og av ham som lovet. Hagar er her nedenfra og streber oppover mot Sinai; løftets barn er født ovenfra med uforkrenkelig sæd ved Guds ord, som lever og blir evinnelig. Hagars herlighet finnes innen det jordiske Jerusalem; derfor ser vi dem med begjærlighet gripe de jordiske goder; mens løftets barn blir sent tomhendt bort i håpets kraft, som venter på den stad som har de faste grunnvoller, og som Gud er begynner og skaper til.

Da Sara så, at Hagars sønn ikke var arvingen, fikk hun ved tro kraft til å grunnlegge en ætt, og det til tross for sin alder, da hun aktet ham trofast som ga løftet, Hebr. 11, 11.

Løftets barn setter sin tillit til forjettelser, som ligger langt utenfor naturmenneskets rekkevidde; og de oppnår løftene ved tro. Hagars barn måler seg med seg selv og ligner seg med seg selv og kan ikke fatte, hvorledes man kan nå frem til noe uten ved egen styrke. De forsøker derfor heller ikke å oppnå større herligheter enn de, som kan tilfredsstille deres natur og som alt finnes innen det Jerusalem som nå er. Man skal derfor ikke undres over at de er henrykt over en biltur, et prektig lokale, en skjønn sommeraften osv. osv.

La deg derfor ikke dåre av deres mangehånde lovprisning av naturen og de jordiske herligheter. Vi har de himmelske herligheter for øye; de herligheter som blir stående når himmel og jord forgår. Derfor, dersom vi forsaker de synlige ting og ikke har dem for øye, men fester vårt blikk på de usynlige, de evige og uforgjengelige, da skal vi visstnok få lov til å lide med Kristus etter kjødet; men vi skal til gjengjeld bli herliggjort med ham!