76. Fremkomsten av syndens menneske og det Guds menneske

Men et naturlig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til, for det er ham en dårskap, og han kan ikke kjenne det; for det dømmes åndelig, 1. Kor. 2, 14.

Det som hører Guds Ånd til vil til enhver tid stride mot synden i kjødet og derfor ikke smake naturmennesket. Derimot vil det som hører synden til alltid smake det naturlige menneske. Synden byr på nytelse, mens Guds Ånd byr på lidelse for kjødet. Dog vil synden opphope dom etter hvert kjødets nytelse, mens Guds Ånd opphoper kraft og håp om herlighet, etter hver lidelse. Intet under at det naturlige menneske ikke tar imot det som hører Guds Ånd til.

Guds Ånd krever spaltning mellom sjel og ånd; synden byr på fastere forbindelse. Når lysten har unnfanget føder den synd, når synden er fullkommet, føder den død. Begjærlighet er det krav synden i kjødet stiller til naturmennesket. Når sinnet går med på dette krav, da har lysten unnfanget og føder synd. Over denne nyfødte synd hviler Guds dom i samvittigheten. Det samme sinn som ga etter for lysten føler nå dommen. Men dommen i samvittigheten blir, hvis den ikke straks tas til følge, og mennesket lar seg tukte til omvendelse, tilsynelatende borte. Man dør i overtredelser og synder. Synden er fullkommen, når dommen i samvittigheten ikke blir mottatt, og død inntrer. Naturmennesket følger syndens og dødens lov. Samme synd gjør mennesket om igjen uten Guds dom i samvittigheten. Samvittigheten er lammet for samme synd og uimottagelig for dom. Neste gang går mennesket et skritt videre i synd og ugudelighet. Samvittigheten er våken for denne nye synd, og man føler seg fordømt. Dersom man nå igjen ikke tar hensyn til dom i samvittigheten, vil man atter avslappes også for denne synd og kan senere utføre den uten dom i samvittigheten. Synden er fullkommen og har født død.

Når er synden fullkommen vil noen spørre? Synden er fullkommen, når den etter å være gjort og tuktet i samvittigheten, enda ikke får brakt mennesket til å vende om fra sin synd. Søker mennesket å komme bort endog fra tukten i samvittigheten, da fødes død. I denne død er man følelsesløs, og der inntrer en slags fred — en dødsfred fra samvittighetskvaler. Men om man nå har fått fred for samvittigheten i denne tilstand, så har man dog ikke fått fred med Gud. Om samvittighetsdommen er borte, så er dog Guds dom ikke borte. For at samvittigheten skal virke, kreves det noe hos oss, som ennå ikke har smakt på den gjørlige synd. Men Guds dom vil virke på et menneske med en død samvittighet, når man på hin dag skal gjøre regnskap for ham, som står ferdig til å dømme både levende og døde.

Etter hvert som da synden får råde vil mennesket overgå i syndens og dødens lov. Dødsfreden inntrer i samvittigheten, og man opphoper seg vrede på Guds doms åpenbarelses dag. På denne måte fører lysten mennesket alltid videre ut i synd og død; og satans bilde kommer litt etter hvert til syne.

Naturmennesket, som ikke mottok hva der hørte Guds Ånd til går over fra å være naturmenneske til å bli et syndens menneske. Dette vil finne sted til fullkommenhet hos Antikrist, som derfor også er den eneste, der blir kalt for syndens menneske, 2. Tes. 2, 3. Naturmennesket delvis paret med syndens menneske kalles det gamle menneske; men det gamle menneske forderves ved de lokkende lyster. Derfor er all synd i verden på grunn av begjærlighet.

Til motsetning av disse elendige tilstander vil den, som er født av vann og ånd gå den stikk motsatte vei. Lysten vil også friste ham; men han velger heller å lide enn å synde. Følgen derav blir, at synden i kjødet får en knekk. Synden i kjødet mister makten på dette punkt og kommer neste gang til syne på en annen måte. Også nå velger man å lide, synden i kjødet får atter en knekk og Kristi død trenger dypere og dypere inn i åndslivet. Man fristes ikke lenger hvor man før ble fristet. Synden er død på de felter, hvor lysten gang på gang ikke er blitt tilfredsstilt. Naturmennesket går til grunne og Guds menneske kommer til syne etter hvert som lysten blir fornektet og man lider i kjødet; for den som har lidt i kjødet har gjort seg ferdig med synden, 1. Pet. 4, 1.

La oss derfor velge å lide i kjødet for å bli ferdig med synden.