Stykker og referater i fornyet utgave fra Skjulte Skatter av Johan O. Smith

Johan O. Smith

- 75. Det forgjengelige legeme under Guds Ånds — eller syndens drift

Stykker og referater i fornyet utgave fra Skjulte Skatter av Johan O. Smith

75. Det forgjengelige legeme under Guds Ånds — eller syndens drift

Skriftene taler om:

  • 1. Syndens legeme, Rom. 6, 6.
  • 2. Kjødets legeme, Kol. 2, 1.
  • 3. Dødens legeme, Rom. 7, 27.
  • Ad 1. Syndens legeme er den iboende synd i forbindelse med legemet. Denne synd er å betrakte som død, når den ikke får sinnet med på sine krav. Det gamle menneske er korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli til intet, så vi ikke mer skal tjene synden. Er Kristus i eder, da er vel legemet dødt på grunn av synd; men ånden er liv på grunn av rettferdighet. Rom. 8, 10. Drivkraften er den Hellige Ånd, som fører oss stikk motsatt lystene i legemet. Legemet blir derved dødt, da det ikke får sine syndige krav tilfredsstilt. Det blir et offer for Åndens krav og går til grunne. Kristus bar seg selv frem som et Gud velbehagelig offer i kraft av en evig Ånd, Hebr. 9, 14.

    Syndens legeme er dog ikke ganske uvirksomt. Hvor vi mangler kunnskap, lys og ikke er levendegjort, står vår menneskeånd i forbindelse med synden og forårsaker noe som skriften kaller legemets gjerninger. Disse gjerninger fremkommer mot vår bedre vilje og mot vårt bedre sinn, som tjener Guds lov, hvorfor de også må dødes ved den Hellige Ånd etter at de er fremkommet. Rom. 8, 13. Det er om disse gjerninger Paulus sier: Men nå er det ikke mer jeg som gjør det, men synden som bor i meg, Rom. 7, 17. Når nå jeg har gjort det, hvorfor kan man da si at ikke jeg har gjort det, men synden som bor i meg? Jo, det kommer derav at mitt sinn ikke var med på det; men synden i lemmene tok meg, dvs. min kjødelighet til fange og tvang meg til å gjøre ting som jeg i realiteten hater. For det som er født av kjød kan ikke engang være Guds lov lydig.

    Etter at vi nå er født på ny og har fått Guds Ånd til pant, strider Ånden imot kjødet og kjødet imot Ånden. Kjødet får overtak hvor min menneskelige ånd ennå ikke er levendegjort, og det fremkommer legemets gjerninger; men til gjengjeld får Ånden revansje ved at vi døder disse gjerninger ved Ånden, så snart de er fremkommet. Kunnskaps lys kommer derved vårt sinn til gode, samtidig som vi alltid holdes nede etter kjødet ved dom, lidelser og død. Når vi da har fått lys over en sådan legemets gjerning, vil den for fremtiden tilhøre det gamle menneske og sammen med det være korsfestet på forbannelsens tre for omsider å dø i Kristi legeme sammen med ham.

    Det er ingen fordømmelse for legemets gjerninger, og Paulus takker endog Gud ved Jesus Kristus vår Herre, for at han tjener Guds lov med sinnet, men syndens lov med kjødet, Rom. 7, 25. Det kan ikke annerledes være; for kjød er kjød, så lenge det eksisterer.

    Dog, det er håp om at syndelegemet skal gå til grunne, når det gamle menneske er korsfestet. Hva er da det gamle menneske, vil noen spørre. Det er det menneske som levde etter sine lyster i kjødet, endog det visste bedre. Nå er vi korsfestet for alt vi forstår er synd; men hvor vi mangler lys, fremkommer ennå synd; dog blir vi ikke dømt for denne, fordi vi ikke ennå ser den. Men også disse skjulte synder blir ved Åndens lys over legemets gjerning dratt frem for vårt sinns blikk og må da dødes ved Ånden for at vi skal leve.

    Ad 2. Kjødets legeme er det legeme som fremstiller seg som redskap for synden i legemet. Synden hersker. De gjerninger som fremkommer herved kalles kjødets gjerninger i motsetning til legemets gjerninger. Sinnet tjener syndens lov, mens det ved legemets gjerninger tjente Guds lov. Kjødets gjerninger er derfor åpenbare, såsom: Utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, kiv, avind, vrede, stridigheter, tvedrakt, partier, misunnelse, mord, drikk, svir og annet slikt. De som gjør slikt skal ikke arve Guds rike. Gal. 5, 19 og flg. Disse gjerninger kan ikke dødes ved Ånden; for den som gjør slikt har ikke arvet Guds rike. Han tjener syndens lov med sitt sinn og lysten unnfanger, føder synd og død. For kjødets gjerninger må avtvettelse (renselse) finne sted, syndenes forlatelse. Kjødets forhud må bortskjæres. Kjødets legeme må avkledes ved Kristi omskjærelse og begraves med ham i dåpen, Kol. 2, 11 og 12.

    Kjødets legeme gjør kjødets gjerninger, som er overtredelse av loven. Derfor virker også lovens forbannelse, og vedkommende blir overbevist om synd, fordi han ikke tror på ham. Et menneske består av legeme, sjel og ånd. Det gamle menneske er det menneske hvis sinnelag er forbundet med synden i kjødet og som betjener seg av kjødets legeme. Det nye menneske tjener Guds lov med sinnet og fremstiller sitt legeme som et Gud velbehagelig offer, og som rettferdighetens redskap. Nå skal og kan det gamle menneske avføres og det nye menneske iføres, hvilket vil si det samme som at synden i kjødet får sin dom og død i Kristi kjøds legeme, og man får oppstandelseskraft nok til å bruke sitt legemes lemmer til rettferdighet så langt man eier lys og liv.

    Nettopp i dette åpenbares den sanne frihet for ånden; og kjødet, som Kristi trell, holdes på plass og får ikke rose seg av sin frihet.

    Ad 3. Dødens legeme er det legeme som er underkastet forkrenkelighetens lover på grunn av synden som bor i det, enten det nå er fremstilt som rettferdighetens redskap eller det benyttes i syndens tjeneste. Dø skal dette legeme i alle tilfeller. Hvis man opplever Kristi gjenkomst, skal det oppslukes av livet; det skal avkledes etter Guds vilje. Det er av jord, jordisk og er som alt annet i naturen underkastet forkrenkelighetens lover. Hele skapningen til sammen sukker og er til sammen i smerte inntil nå; ja ikke bare den, men også vi, som dog har Åndens førstegrøde, også vi sukker med oss selv, idet vi stunder etter vårt barnekår, nemlig vårt legemes forløsning, Rom. 8, 22 og 23; 2. Kor. 5, 2. Så lenge vi er til huse i legemet er vi borte fra Herren; men når vi vandrer bort fra legemet, er vi hjemme hos Herren. Vi skal forvandles i et øyeblikk ved den siste basun. Dette forgjengelige skal ikledes uforgjengelighet og dette dødelige ikledes udødelighet. Og når dette forgjengelige er ikledd uforgjengelighet og dette dødelige er ikledd udødelighet, da oppfylles det ord som er skrevet: Døden er oppslukt til seier. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier, 1. Kor. 15, 52—56.

    Når man da på oppstandelsens morgen er ikledd det uforgjengelige legeme, skal man slippe mer å sukke som Paulus: Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme. Det dødelige er oppslukt av livet og alle lærdommer om syndens legeme, kjødets legeme og dødens legeme forsvinner i stråleglans av herlighetslegemet. Dog, så lenge vi er tilhuse i denne bolig er det nødvendig å ha disse Kristi lærdommer for at man kan lære å sette alt på sin rette plass, og for at man kan beseire synden så herlighetslegemet kan bli desto herligere. For i de dødes oppstandelse vil en ha solens glans, en annen månens glans, en annen stjernenes glans. La oss beflitte oss på å få en slik inngang i Guds evige rike.