70. Dom i menigheten

Dømmer ikke også I bare dem som er innenfor? Men dem som er utenfor skal Gud dømme. Støt dog den onde ut fra eder! 1. Kor. 5, 12 og 13.

Over alt hvor en åndelig menighet blomstrer frem, vil der «innenfor» være meget å rette og dømme. Men trangen til å dømme er en av de synder man fra verden tar med seg — en av de synder, som henger så fast ved og som dog må rykkes opp med rot. Så snart Gud gir mennesket av sitt lys, prøver man å finne andres dårskaper i dette lys og dømmer så deretter. Denne dom blir som oftest både hard og urettferdig, fordi man i dette lys ennå ikke er kommet i besittelse av den salvelse som vet alt, (1. Joh. 2, 20).

Lyset er ikke gitt oss til dom for andre; men for oss selv. For, dersom vi vandrer i lyset likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre og Kristi, Guds sønns blod renser oss fra all synd. Når synden er renset bort ved vandring i lys, da først er vi i besittelse av den salvelse som vet alt.

Altså, i det første lys vet vi ikke alt og kan derfor kun i dette lys dømme oss selv og ikke andre.

Derfor sier skriften: Til skam for eder sier jeg det. Så finnes der da ikke noen vis mann i blant eder, ikke en eneste en, som kan skille tretten for sin broder. 1. Kor. 6, 5.

Der trenges en vis mann til å dømme «innenfor». Korintierne var rike i alle måter på tro og på tale og på kunnskap og på all iver, 2. Kor. 8, 7; men til skam for dem måtte Paulus si, at det ikke fantes en eneste vis mann blant dem, som kunne dømme innenfor og skille tretten for sin broder.

Det er med i kjødet en viss trang til å ville dømme innenfor, så snart man får lys og kunnskap; men denne dom er av ingen verdi, fordi den ikke er en dom etter salvelsen. Dommen i lyset tar ikke med seg nåden; men den som dømmer etter salvelsen har dømt seg først selv, så han vet hva dom vil si, og hvordan den føles, så han kan ha medynk, hvilket den ukyndige ikke kan være i besittelse av, fordi han ikke selv er prøvd.

I lyset og i kunnskapen vet man ikke alt, fordi det ennå er synd å rense bort; men i salvelsen vet man alt og kan derfor avsi en rettferdig dom — ledsaget av den nåde, som alltid følger Kristi dommer. For hos den Herre, Herre er utgang fra døden. Men dømmer man kun etter lys, da gis ikke rom for utgang, fordi kjødet med syndens lov i lemmene er med i dommen og gjør den urettferdig.

Baktal ikke hverandre, brødre! den som baktaler en broder eller dømmer sin broder, han baktaler loven og dømmer loven; men dømmer du loven, da er du ikke lovens gjører, men dens dommer. Jak. 4, 11.

Dette er også en måte å dømme på, idet man baktaler sin broder og derved kommer inn under lovens dom og må renses ved syndernes forlatelse. Trangen til å dømme forurenser i dette tilfelle personen selv, og den tilsiktede dom «innenfor» uteblir.

Var det sådan i korintiernes dager, at de tross sin rikdom på tale, kunnskap og iver dog manglet visdom til å dømme innenfor, så kan vi være forvisset om, at det samme gjelder i dag. Tenk på dette når du vil dømme, at ikke din dom skal falle tilbake på ditt eget hode.

Der er mange læremestre i Kristus; men ikke mange fedre, 1. Kor. 4, 15. Disse læremestre vil nok gjerne være med i dommen; men jeg tror å ha skriftenes medhold og Guds vitnesbyrd ytterligere stadfestet, når jeg drister meg til å uttale: Vent med dommen til du selv har avlet åndelige barn — og utøv den så først på disse, før du går videre.