50. En for en

Ene ble vi født til verden, ene må vi vandre, ene må vi dø og ene skal vi svare for våre gjerninger. Ene var vida Gud kalte oss, og ene skal vi utvikles.

Jesus tok seg av en for en. Det hendte undertiden han talte til mengden; men da ville de enten gjøre ham til sin forsørger eller gjøre ham til konge, hvilket ikke var Guds hensikt med Kristus.

To disipler hørte Johannes si: «Se der Guds lam», og de sto straks opp og fulgte Jesus. Da vendte Jesus seg om, og da han så dem følge etter seg, sa han til dem: Hva søker I? De sa til ham: Mester! hvor har du ditt herberge? Han sa til dem: Kom og se! Joh. 1, 35 og flg. Dagen etter traff han Filip. Og Jesus sa til ham: Følg meg. Filip traff Natanael og førte ham til Jesus osv.

Har vi fått noe av Kristi kjærlighet, vil vi ha interesse for den enkelte. Ånden overbeviser hver og en om synd, rettferdighet og dom. Paulus formante hver og en med tårer for å fremstille hvert menneske fullkommen i Kristus Jesus.

Makter vi ikke å føre en sjel frem i Kristus, hvor meget mindre da mengden. Jeg har hørt predikanter si, at de ikke liker seg uten at de kan få tale for store forsamlinger. Selv Mesteren for alle lot seg nøye med den ene sjel og var tilfreds med en intim samtale med Johannes. Det er noe stort i mennesket som ikke er tilfreds uten store forsamlinger, og dette store må brytes ned. Den som har det på den måte duger ikke til å føre noen frem til et dypere liv i Kristus; for til den ende får man opplære hver og en til ene å trede sitt eget persekar. Ene må vi tåle Kristi lidelser, ene dannes til å ligne ham i hans død og ene oppstå, en til solens glans, en til månens glans og en til stjernenes glans.

Ene ble Adam skapt, ene syndet han og ene kalte Herren på ham og sa: Adam, hvor er du. La oss — som Guds medarbeidere — også lære å si til den enkelte: Adam, hvor er du. Det er noe nøysomt, men til gjengjeld velsignet å arbeide med den enkelte sjel. Man innarbeider en fortrolighet og et samfunn som enn ikke evigheten kan sønderrive. La oss stå i Kristi sted og formane den ene i Kristi sted: la deg forlike med Gud.

Hva frukter har man av å reise fra sted til sted og predike, når man aldri spør etter eller interesserer seg for den enkelte? Mon ikke de mange består av en for en. Paulus sender hilsener til menigheten i Rom og nevner ikke alene personenes navn, men også deres egenskaper. Føbe var menighetens tjenerinne i Kenkreæ; hun skulle man motta i Herren. Priska og Akvilas var hans medarbeidere. De hadde våget livet for Paulus. Maria hadde arbeidet meget for romermenigheten. Andronikus og Junias var hans medfanger og hadde et godt navn blant apostlene. Amplias var elsket i Herren, Urbanus medarbeider og Stakys elsket. Apelles var prøvet i Kristus. Rom. 16.

Alt dette beviser, at Paulus var omsorgsfull for hver og en, og nettopp heri lå hans veldige styrke.

Nå til dags har man en leder i en menighet; men en vakker dag gir menigheten ham sitt reisepass uten å tenke mer på den sak. En annen kan likeså godt predike, be og oppgi en sang, og det er jo det vesentligste.

Man kan være sikker på, at Paulus ikke så ganske lett lot seg avskjedige. Selv om de ga ham avskjed, ville kjærligheten gjøre, at han allikevel ikke forlot dem. Han hadde innarbeidet et samfunn i Kristus Jesus som ikke lot seg avskjære av menneskevilje.

Hadde Paulus innskrenket all sin virksomhet til kun å tale fra en prekestol nå og da, ville han visselig ikke hatt det inngående kjennskap til hver og en.

Selv djevelen har lært den kunst å arbeide med den enkelte; men mange Guds barn synes det er for smått og for dårlig. Må Gud fri oss fra hovmod. Hva har ikke den ene Paulus formådd å utrette? Og var ikke David bedre enn tusener? Kunne ikke den ene Samson slå og drepe 3000 filistre, og kan ikke den ene Jesus Kristus frelse og bære all verdens synd. Det lønner seg altså best å arbeide med den enkelte.