51. Kjærlighet

Er det kjærlighet at et menneske gjør sin tunge glatt og sitt åsyn lysende, at man gir løfter som aldri blir holdt, og at man smigrer sin neste i hans åsyn?

Denne kjærlighet fallbydes fort vekk og har stor omsetning. Kjødet vederkveges av hykleri og smiger, og man svelger de største dumheter bare det er kraftig krydret med kjødelig sødme.

Dersom nå dette bare gjaldt ute i det man kaller «verden» var det ikke mer enn man kunne vente. Men dessverre råder dette hykleri i så sterk grad innen de kristnes leir, at de med troende som ikke er besmittet av samme ånd regnes for harde, ukjærlige og ubarmhjertige.

Man danner seg i sitt kjødelige sinn forut fattede meninger om hvordan kjærligheten bør arte seg, når den skal være virksom, og deretter handler man. Etter disse begreper må kjærligheten kun vise seg kjælende, søt, ettergivende, og i alle sine omskiftninger aldri gjøre annet enn å tekkes mennesket.

Ugudelige mennesker har den samme oppfatning, hvorfor de også sier at Gud er ukjærlig og hard, som ikke i ett og alt skikker seg etter deres formeninger om kjærlighet.

Det er lett forståelig, at den ovennevnte kjærlighet kun går i retning av «spar deg selv», om hvilken kjærlighet Jesus sier: Vik bak meg satan.

Guds Ånd ransaker selv Guds dybder, og i denne ånd har vi ved Guds nåde fått kunnskap om, at kjærligheten til Gud ligger bakom alt det man ovenfor trodde var kjærlighet. Denne kjærlighet er så dyp, at den skyver foran seg som offer alt det man trodde skulle pleies og kjæles for. Gud har på denne måte gitt oss anledning til å prøve oss selv, om vi er villig til å ofre oss selv og derved bevise, at vi er i besittelse av kjærlighet til Gud.

Den beste vin er alltid gjemt tilslutt, og etter at mennesket i sin dårlighet har talt to ganger, ja tre, da er det at Gud spør mennesket, hvor var du, da jeg grunnfestet jorden? Omgjord dine lender som en mann, så vil jeg spørre deg, og du skal lære meg. Job. 38.

Selv en mann som Job, som talte så fyrster tidde og motstandere la hånd på sin munn, medga å ha talt om det han ikke forsto, om det som var ham forunderlig, om det han ikke skjønte. Og dog var han ikke behandlet av noe annet enn kjærligheten selv.

Vi lever her nede høyst en ca. 70 år og har på den tid rikelig anledning til å fornekte de kjødelige lyster som strider mot sjelen og derved i praksis bevise om vi har kjærlighet.

For Gud har så stor kjærlighet til oss, at han på bekostning av vårt selvliv vil skjenke oss et guddommelig liv — et evig liv —, med Guds natur. Det formørkede menneske kan neppe tenke seg dette og ser kun på det nærværende for å trekke alle mulige slags fordeler ut av omgivelsene til dette liv. Alt som kommer på tvers av behagelige beregninger er av det onde, selv om det er regnet med evige verdier for øye.

Det er noe som heter «Gudsfryktens hemmelighet» og som kun fås ved gudsfrykt. I disse hemmeligheter gjemmes kunnskap om Guds evige og oppofrende kjærlighet, og har man smakt kun en dråpe av denne kjærlighet vil den virke så kraftig, at man til evig tid forkaster alt hva mennesket tror er kjærlighet.

For denne kjærlighet er intet offer for stort; man forstår Guds vilje. Ingen hindring kan stenge ens løp, og ingen sammensvergelse gjøre oss motløs. For Herren er med oss, og hva er et menneske, at vi skulle frykte for ham. Har vi lært å sette livet til, så faller frykten for den som vil ta det bort. Det er denne tro som har overvunnet verden, og det er denne kjærlighet som har beseiret alt som heter «spar deg selv».