469. Bededagsstevnet 1934

Når dette skrives er nettopp bilen til Kristiansand S. avreist. Br. Aslaksen ble med for å arbeide der en tid.

Også denne gang fikk vi plass i lokalet; men nå blir det trangt om plassen. Gud velsigner på alle måter. Vennene vokser og menighetstjenerne blir mer myndige. Det er utallige ting å lære og iaktta på disse stevner, ting som ellers ikke kan komme tilsyne.

Vi skal vokse opp til ham som er hodet og bli fullkommen dyktiggjort til tjenestegjerningen. Det er denne tjenestegjerning som er det vanskeligste. Det er blant oss spede barn i Kristus og viderekomne, det er Guds medarbeidere og Guds akerland, det er lam og får, og får som gir die. Alt skal passes, alle skal ha næring og noe for seg, intet skal ødelegges. Ingen skal tale for lenge og for ofte, ikke for lange bønner, alt skal skje til oppbyggelse.

Dersom ikke Kristus, vårt hode, sto som leder for alt dette, kunne vi umulig få det til å gå. Derfor er det absolutt påkrevet å høre etter hva overhyrden har å si oss, så alt kan komme til å gå i rett skikk. Og det tør jeg si, at Gud har hjulpet oss på alle disse stevner år ut og år inn, så alle har kunnet reise hjem med det rikeste utbytte. Dette var også tilfelle denne gang. Gud til ære og pris!