470. Nyttårsstevnet i Oslo 1934/35

Det var et av de beste stevner vi har opplevd i Oslo. Der lå et dypt alvor over alle. Det var som om enhver var seg sitt ansvar bevisst. Den store vekkelse som var gått over forsamlingene fra påskestevnet, pinsestevnet og Nesbystevnet, hadde satt sitt preg på alle. Vi forsto at Gud hadde gjort en stor gjerning iblant oss. Mange unge var til stede, og flere av dem var nyfrelste. Br. Løken kom fra Hallingdal med mange venner. Fra Fredrikstad, Sarpsborg, Horten, Drøbak og Hønefoss møtte man godt frem. Og så hadde vi alle Oslovennene.

En ting ble vi enige om, og det av hjertet, og det var at nå skal vi be Gud om å åpne dørene for oss, så disse velsignede sannheter om frelsen ved Kristi liv kan bli åpenbart også for dem som kun kjenner forlikelsen ved hans død. Rom. 5, 10. Vi trenger vekkelse utover, likesom vi har fått den innover. Og nå vil vi be vennene på ethvert sted om å begynne bønn om åpne dører og frelse for sitt folk og for syndere. Mange oppriktige sjeler sitter bundne innen partiene og voktes godt på, så de ikke slipper fri. Aldri har Gud laget partier; det er et djevelens verk. Det skal være én hyrde og én hjord. Vi har i en og samme ånd adgang til Faderen, enten vi er jøder eller grekere. Gud hører bønner, og vi skal be. Det må bli alvor av den sak.

Det ble talt om nidkjærhet; for vår Gud er en nidkjær Gud. Likeså om å gå til ham utenfor leiren, Hebr. 13, og bære hans vanære. Jesus Kristus ble vanæret i sine kjøds dager. Det ble sagt om ham: Se hvilket menneske! Der utenfor leiren var oppholdssted for alle urene. Se 5. Mos. 23, 10—13. Dit ut skal vi følge ham; for han ble regnet blant overtredere, skjønt han var renere enn alle de tilhope, som var inne i leiren. Men det har sin dypere åndelige betydning som ikke kan nevnes her. Det er dit ut til ham vi vil be Gud åpne dører for sitt folk innen leirene. For der ute er det velsignet å være, og det er der vi har et alter å ete av som de ikke har rett til å ete, som gjør tjeneste ved teltet. Hebr. 13, 10. Derfra har vi frihet til ved Jesu Kristi blod å gå inn i helligdommen. Fra vanæren går vi inn i helligdommen. Men innenfor leiren, innenfor alle partiene er det ingen vanære å være. Derfor er det heller ikke derfra noen adgang til helligdommen — uten først å gå ut til ham — utenfor leiren. Det alter, hvorpå man eter hans kjød og blod, står utenfor leiren. Innenfor leirene eksisterer ikke noe slikt alter. Der innenfor befinner alle de seg som peker fingre og taler ondt, og som tror seg å gjøre Gud en dyrkelse ved å slå i hjel enhver som går til ham utenfor leiren. Der innenfor i leirene driver man religiøse forretninger, og der finner de veltalende seg et levebrød. Gudsfrykt er det ikke så nøye med. Blir noen for gudfryktig i deres øyne, da blir han utelukket av synagogene. For innenfor i leirene skal man ha det hyggelig, festene må gå rundt, ingen må forstyrre ved å si for meget sannhet.

Derfor er vi enig med Skriften som sier at partier er kjødets gjerninger. De står sidestilt med utukt, urenhet, avgudsdyrkelse, avind, mord og drikk. Gal. 5, 19—21. De som gjør slikt (lager partier) skal ikke arve Guds rike. De får seg kanskje et levebrød, men ingenlunde Guds rike. Derfor advarer de av hjertet mot å gå til ham utenfor leiren; for det ødelegger forretningen. Hva som helst, sies det, bare ikke utenfor leiren.

Men Ånden og bruden sier: Kom. Kom til ham utenfor leiren og bær hans vanære, så skal du bli herliggjort med ham.

Stevner utenfor leiren er noe vidunderlig skjønt. Ofring på alteret der utenfor skaper gjestebud. Hvor i Bibelen står det skrevet om katolsk kirke, Luthers kirke, metodistkirke, baptistkirke, pinsevenner o.s.v. De er stiftet av mennesker som gjør overgrep på Guds folk. Mennesker som skattlegger mennesker vunnet ved Kristi blod, og lager en levevei for å tjene dem som hyrder. Det er betalte hyrder som forsvarer partivesenet.

La oss be Gud om å få salvede øyne.