44. Vår tids Efraim

Men da Paulus talte om rettferd og avhold og den tilkommende dom, da ble Feliks forferdet og sa: Gå bort for denne gang! Ap. gj. 24, 25.

Kunne han ikke heller ha talt til ham om nåde, kjærlighet og frihet, hvorfor endelig om motsetningene: rettferd, avhold og dom?

Vår tids Efraim har meget til felles med Feliks, de sier i sitt hjerte «Gå bort», tal ikke om rettferd, avhold og dom; det er trelldom. Vi elsker frihet i nåden; sannheten gjør oss til treller, dommen forferder oss og avhold virker pinlig. «Gå bort for denne gang.» Vi får heller sende bud etter en som kan lover oss frihet, det får ikke hjelpe om han selv er forgjengelighetens trell, bare han kan forkynne oss fred, fred; frihet, nåde og kjærlighet.

Også det gamle Efraim var et slikt villesel, der gikk sine egne veier og «tinget på elskov». Hos. 8, 9. Som lovløs for Efraim omkring og søkte kjærlighet, den han ikke skulle ha oppvakt, før den selv begjærte det; han søkte forbindelser, hvor Herren ønsket atskillelse. Han søkte å tilegne seg det i livet, der kunne smake hans kjød og unngikk varlig kors og trengsler. Det ville være trelldom for Efraim å komme inn under Åndens lover, å få bissel i munnen og tømmer over ryggen. Nei, da var det bedre å farte omkring i friheten og drømme om elskov. For man er jo kommet inn i det forjettede land og har passert dødens Jordan. Nå kan man vel saktens ete av landets frukter og fryde seg der på Gilgalhøyden.

Men hør, Efraim, hva Herren sier: All deres ondskap er i Gilgal, ja der har jeg fattet hat til dem; for deres idretters ondskaps skyld vil jeg drive dem ut av mitt hus; jeg vil ikke elske dem mer, alle deres førere er opprørere. Hos. 9, 15.

Neppe skulle noen tro at en flokk villesler behøvde noen fører; dog, de har sine de også; men Herren treffer det rette navn, han kaller dem «opprørere». De roser seg av frihet og lover andre frihet, derfor tinger de på forhånd på elskov og søker med omhu å holde både seg selv og den flokk de fører langt borte fra ordet om rettferd, avhold og dom. De har ved øvelse fått en viss ferdighet til å dyppe sin store kalkkost i det de selv kaller kjærlighet, nåde og frihet, og så maler de over sannhet, rettferd, avhold og dom. Og jo mer de maler over dette, desto mer fryder de seg, og villeslene jubler alle sammen over deres føreres dyktighet.

Vi har hørt meget om sildigregnet; mon det ikke nå snart skulle styrtregne, så kalken, der dårer folket, kunne gå all forgjengelighetens gang. Hvor saltet skulle det ikke smake om den gamle sannhet atter kunne få hevd, atter kunne få makt til å trenge gjennom kalken, denne nemlig, at tiden er der nu, at dommen skal begynne med Guds hus, med oss. 1. Pet. 4, 17.

Hva skal jeg gjøre med deg, Efraim? Hva skal jeg gjøre med deg, Juda? Eders kjærlighet er jo som en morgen sky og som duggen, der årle går bort. Hos. 6, 4.

En meget flyktig kjærlighet. Kanskje det er derfor de taler så meget om den; men den er og blir dessverre borte. Rettferdighetens sol drev skyen og duggen bort, og Efraims kjærlighet forsvant. Hadde Efraim i sitt hjertes innerste hatt kjærlighet til sannheten, ville han ha frydet seg i rettferdighetens sollys; men nå fordamper det hele, og Efraim fnyser av vrede over de krefter, der får hans elskov til å fordunste.

Tross alt dette må ingen gå i rette og ingen refse. Hos. 4, 4; for da blir de alle hete og fortærer sine dommere. Hos. 7, 7.

Men Efraim er blitt som en enfoldig due, 7, 11; hans førere har holdt ham nede i uvitenhet, for at han skal være desto lettere å lede. Endog grå hår er strødd på Efraim; men han vet det ikke. Hos. 7, 9. Fremmede fortærer hans kraft; men han skjønner det ikke. Han tror å vinne den fremmede og vet ikke, at den fremmede vinner ham.

Så står da Efraim igjen med bekjennelsen om en veldig kraft som forlengst er fortært, blottet for Guds kunnskap rede til å stride mot den sannhet og det lys, som burde ha gitt ham styrke og livsmot.

Efraims herlighet skal fly bort som en fugl; ingen fødsel og intet fruktsommeligt moder liv og ingen unnfangelse. Ja selv om de oppføder sine barn, vil jeg dog gjøre dem barnløse, så intet menneske blir til overs; for ve dem, når jeg viker fra dem. Hos. 9, 11, 12.

Stå opp og strid, Efraim, rust deg til hellig krig. Gid du hadde rett, at vi kunne gi deg medhold; for vi formår intet mot sannheten. Men henger du ved ditt frafall, og forbyr din ære deg å vende om, da skal sverd fare om i Efraims steder og tilintetgjøre hans bommer og fortære — for deres råds skyld. Hos. 11, 6.

Lenge har Efraims ledere næret sitt folk med kjødelige vittigheter, og løftene om frihet har brakt Efraim til å juble. Men med jubelen tar det ende, når rettferdighetens sol kaster sine stråler over villeslenes frihet, morgenskyen forsvinner og duggen blir borte. Efraims elskov finnes ikke mer.

Hvor blir der da av Efraims førere? Jo de er forskrekket, de svare ikke mer; ordene er blitt borte for dem. Job. 32, 15.

Har du ord, Efraim, så svar meg, tal! for jeg vil gjerne erklære deg rettferdig. Job. 32, 32.

Men kan du ikke svare, da legg hånd på din munn og erkjenn i ditt hjerte, at du har talt om det, du ikke forsto, om det der var deg for underlig, om det du ikke skjønte.