Hebr. 9, 11—14. Det er kommende goder å gå inn i. Ved å følge vår mester kommer vi til forståelse av saker og ting, som ikke er av denne verden, ting som vi aldri før har hatt anelse om.

Det var Faderens sak å føre Sønnen inn i de tilkommende goder. Sønnen kunne ikke gjøre noe av seg selv. Av kjærlighet til Jesus Kristus søker vi nå å bli ham så lik som mulig. Den som gjør noe av kjærlighet, blir ikke til anstøt. 1. Joh. 2, 10. Vi kan heller ikke gjøre noe av oss selv. Det Faderen gjorde, det gjorde Sønnen likeså. Det var kjærligheten som drev ham. Men de egyptiske trollmenn søkte å etterligne Moses, fordi de ville være likeså store og gode som han. Men vår sak blir det å etterligne Jesus, fordi vi elsker ham og fordi vi forstår at et slikt liv er verd å leve. Han søkte kun Faderens ære; men trollmennene søkte sin egen ære. Den som gjør noe av seg selv for å bli ansett, han søker ikke Guds vilje og ære. Likesom Faderen har liv i seg selv, således har han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv. Og han har liv i seg selv for å gjøre oss levende; for han gjør levende hvem han vil.

Livet nærmer seg oss ved tukten, ta derfor vare på den; for den er ditt liv. Ordet dømmer, tukter, formaner og gjør levende. La oss derfor sitte med åpne hjerter og ører!

Målet er altså å få liv i seg selv. Men hvorledes fikk Sønnen liv i seg selv? Jo, ved å gå ned i selverkjennelse om det menneskelige, han for vår skyld hadde iført seg. Dette førte ham like inn i døden, og så kom livet. Han led døden etter kjødet og ble gjort levende etter ånden. Menneskesønnen opptok kampen mot sitt eget kjød og fordømte således synden i kjødet. Rom. 8, 3. Han gikk korsets vei, og på denne vei vinner også vi seier. Satan fikk ikke sin vilje utført i Jesu kjød, og nå har han gitt sitt kjød for verdens liv, for at Satan også skal miste herredømmet over vårt kjød.

Det var så på Jesu tid, at kun få ville følge ham. Kjødet, som søker sitt eget, ville ikke slippe sitt bytte. Og da Jesus vitnet om å slippe alt i denne verden, så ble de høylig forarget og forlangte Barrabas løs.

Å følge Jesus slik som han har banet veien, betyr et korsfestet liv, tvers gjennom kjød og stikk mot all egenvilje. Det ble ikke tålt den gang, og det blir ikke tålt nå.

Nå hadde vel også den første pakt et forreste telt, og i dette var både lysestaken og bordet og skuebrødene. Dette kalles det hellige. Gud hadde befalt Moses å gjøre etter alt det som ble vist ham på berget. Og da loven er en skygge av de tilkommende goder, så finner vi igjen i virkeligheten både det hellige og det aller helligste, både det forreste telt og det annet forheng. Den som slår seg til ro i det forreste telt og ikke trenger seg frem med makt, kommer aldri inn i det annet telt, det aller helligste. Han blir stående ved telttjenesten, syndenes forlatelse, lysestaken og skuebrødene.

Det annet forheng er et korsfestet liv. Gjennom dette forheng har Jesus banet veien ved kors og død over det sjeliske menneske. Bak det annet forheng er et røkoffer-alter av gull, paktens ark, hvor det var en gullkrukke med manna og Arons stav, som hadde blomstret, og paktens tavler.

Skuebrødene i det forreste telt var bakt av mennesker, mens mannaen i det annet telt var fra himmelen. Dette betegner tale fra jorden og tale fra himmelen. I det forreste telt er man ennå ikke død for lystene i kjødet. Men ved å trenge inn bak det annet forheng blir Jesu død virksom i vårt dødelige kjød. Arons blomstrende stav finnes der. Derfra utgår ledelsen. Likeså paktens tavler, Guds Ord. Den nye pakt fører oss inn i det aller helligste, og for denne pakt er Jesus mellommann. Vi har en stor yppersteprest for de kommende goder, og vi fødes etterhvert inn i den kommende verden. Satan vil hindre oss; men vi makter i Guds kraft å trenge oss frem. Ved tro treder vi lystene og dermed Satan under våre føtter. Om noen ikke seirer, da er det fordi falske ånder har tilknytningspunkter i ditt hjerte. Den som bekjenner Kristus åpenbart i kjød, er av Gud, fordi han har Guds kunnskap om veien gjennom kjødet, og han forstår forlikelsen i hans kjøds legeme ved døden. Av samme årsak går vi ved tro inn til hvilen. Det er indre bud som må tros og holdes, for å komme inn gjennom forhenget til en dypere hvile.