439. Vennene i Danmark hilser hjerteligst 1929

Men alle tings ende er kommet nær, vær derfor sindige og edrue så I kan bede. 1. Pet. 4, 7.

Br. Sigurd Bratlie fra Oslo og jeg er nettopp hjemkommet fra en tur til Danmark. Vi besøkte Ålborg, Fredericia og København. Overalt fikk vi inntrykk av, at Guds folk er opprevet og splittet. Ikke minst har uprøvde og ugudelige predikanter gjort sitt til for å ødelegge hjorden. Den lettferdige forkynnelse — uten kors — har herjet alle vegne, og i ly av denne lære har så kjødet kunnet fråtse i sine lyster. Ved Guds nåde forkynte vi da kors og død over alt kjød alle vegne. Mange fornuftige mennesker forsto at det var nettopp den forkynnelse vår tid trengte til. Men selvfølgelig måtte vi nå som ellers kun holde møter i mindre kretser, da jo lederne for de større forsamlinger ennå befinner seg så langt tilbake i tiden, at de er redd for ordet om korset. Dog, det syrer seg frem alle vegne og river med seg de mest gudfryktige innen enhver forsamling, så enten nå lederne liker det eller ikke, så vil deres forsamlinger omsider miste sin kraftige kjerne, og de vil stå igjen med formen og skallet, navn av å leve, tross død. Måtte de dog komme til besinnelse.

Det var første gang noen av oss var i Ålborg, men Gud var med, og det gikk utmerket. Tror flere sønderrevne fikk håp og syn for veien ut av uføret, og det var rørende å se hvor vel de tok imot oss, og hvilken tillit de utviste, skjønt vi var fremmede. Må Gud velsigne dem og gi dem lys. I Fredericia hadde vi to offentlige møter, hvor de trofaste venner der nede møtte opp, men forøvrig var der kun få. Dog gledet vi oss sammen med de kjære venner, som helt fra min bror Aksels dager, da han holdt møter der nede, har vært trofaste og holdt ut tross mange påkjenninger.

I København kom vi i berøring med flere oppriktige sjeler, de var som spredte får på Israels berg. Vi hadde flere bibeltimer sammen, og jeg tror det resulterte i, at vennene der nede mer enn noen sinne fikk øynene opp for at alt høyt og stort skal ned, og at de rykende tander og de knekkede rør skal løftes opp og samles til en hop. Vennene vil nå samles hos br. Ejner Kristensen på Amager. Det er en stille og lun mann, som visselig ikke skal forsnakke seg eller skremme noen bort. Må Gud velsigne ham og vennene der nede.

Så gjorde vi en snartur til Malmø i Sverige, hvor vi var helt fremmede. Vi delte ut noen S. S. og reiste over København tilbake hertil. Det er underlig, når man ledes av Guds Ånd inn i de forut beredte gjerninger. Alt ligger da åpent og ferdig. Dette fikk vi også i sannhet føle under denne reise. Vi går inn til hvilen, vi som er kommet til troen. For hver bibeltime og for hvert sted føler man seg ferdig og hviler fra det, etter som tiden passerer hen over vårt hode. Alt minner om det endelig avsluttende, og alt tar sikte i den retning, at alle tings ende nærmer seg. La oss derfor være sindige og vedholdende i bønnen, idet vi gjør vår gjerning for menneskene — stående for Guds åsyn.

Da jeg forstår min begrensning, at det ikke er min gjerning å tale for massene, så håper vi ved Guds nåde en annen gang å få med til Danmark br. Aslaksen, og at vi da kunne få leiet et lokale, så enhver kunne få anledning til å høre. For nådegavene er forskjellige, men Ånden er den samme. Men ettersom vi har fått den samme troens Ånd, derfor tror vi, og derfor taler vi også. Og vi vet, at når de danske venners enhet og styrke innad vokser, da skal vi sammen med dem nå langt videre — også til de oppriktige innen andre leirer. For vi har nemlig en masse får, som ikke er av denne sti, men som foreløpig står under leiesvennenes formynderskap. Også disse skal utløses og komme til Guds barns herlige frihet. Mot dette mål arbeider vi, på dette tar vi sikte, og dette mål skal nåes. De oppriktige får nemlig vinger på nødens dag, og så flyr de over partiskrankenes høye murer og over deres lederes hoder, som flyvemaskiner til sine dueslag. Allerede er mange av disse hjerteomskårne jøder kommet hjem. Deres ledere fulgte dem i kikkerten så lenge de kunne øyne dem, men så forsvant de i horisonten. Salige frihet, salige forjettede land, som flyter av melk og honning. Snart kommer hele flokker, tross advarsler, tross motstand. De kjenner sin egen natur og følger den mot frihet, sommer og sol. Lovens håndhevere eier ikke midler og kraft til å holde dem tilbake. Dette internasjonale gudsliv følger sine egne lover og sine egne baner. Halleluja.