Det er nå engang slik, at vi er ikke annet enn mennesker, som speider landet, og vi finner innbyggerne store og sterke, ja fryktelige. Vanskelighetene er mange og store. Sådan var det også for Abraham, han hadde løftet, så på vanskelighetene — sitt svake legeme og Saras utdødde morsliv; men tingen var han trodde Gud og løftet ble oppfylt. Det var 12 speidere. Alle så de landets herlighet, alle så de vanskelighetene, og alle hadde Guds løfter om å innta landet; men kun to trodde Gud. Resten så på sin egen svakhet og på fiendens overmakt. Det var en annen ånd i Josva og Kaleb. De sønderrev sine klær ved å høre på all den vantro de øvrige speidere søkte å innplante i folket, som var villige til å høre og gråte over, hvor mørkt alt så ut.

Disse to åndsretninger forekommer også i dag innen forsamlingen. Se etter hvilken ånd du er av. Josva trodde Gud og fikk lov til å utdele landet til sine medbrødre. Kaleb var i sin alderdom, 85 år, likeså kraftig som i sin ungdom, den gang Moses sendte ham inn for å speide landet. Han påtok seg derfor også å fordrive de kraftigste av landets innbyggere, Anaks barn, og skjenket sine døtre både øvre og nedre vannkilder. Både han selv og hans barn hadde nok å øse av.

Det står om noen, at de skal komme inn til hvilen. Mon dette ikke er sådanne, som har Josva og Kalebs ånd? Men heller ikke disse kan slå seg til ro på sin arvelodd, før deres medbrødre også har fått fordrevet fienden og er kommet til hvile på sin arvelodd.

Men det er langt frem til hvile. Noen er så harde og trege til å høre, at de sitter som små juveler inne i den harde sten. Man kan slå 1, 2, 3, 4 ja opp til 11 slag på steinen før den sprekker og gir fra seg sin lille juvel. Men ut må den, og det er kjærlighet. I tro og Herrens kraft skal du vinne seier og innta landet. Og har ikke du selv tro til å redde deg ut av dine egne vanskeligheter, så kan det hende, at Gud sender en annen til å redde deg. Du skal da forundre deg, glede deg og rave av jubel over Guds frelse, men samtidig ryste på hodet over din egen uforstand og vantro. Du skal ikke ha æren for å være blitt løst og fri, men Gud skal ha æren, som sendte noen i din vei, som hadde mer tro enn du selv. Gud æres ved slike redskaper, hvorfor han også kan ære dem.

I Herrens Ånd er Råds og Styrkes Ånd. Er vi innesluttet i Kristus i den nedadgående linje — hans lidelser og død, da skal vi også være det i den oppadgående linje, hans oppstandelse og herlighet. Du vinner seier over Goliat ved å erkjenne din egen svakhet og tro på Guds kraft. Gjør som David, legg steinen i slyngen i Herrens navn. Når sinnet er bøyet og ydmykt, og når vanskeligheten er så stor, at erkjennelsen om egen kraftløshet er tilstede, da lar Gud frelsen komme. Guds krefter løses og inntas kun på denne måte. Det kan være så meget å gjøre med 2 à 4 sjeler, at man ikke rekker mer. Hvordan skulle man overkomme alt, om huset ble fullt av folk. De gjenstridige og vantro er derfor skyld i, at ikke massene kan komme til. Paulus kunne ikke strekke seg utover til andre, før de han hadde med å gjøre var brakt til lydighet.

Rom. 6, 11. Akte seg død for synd, ikke la den herske. Her må vi ta standpunkt, erkjenne synd som synd og med et slag akte oss for død fra den. Når du drages og lokkes av egen begjærlighet, da si, nei!

Det å akte seg død for synden er den ene side av saken, det er kun halvparten. Den annen side og den annen halvdel er å anse seg som levende for Gud. Hva hjelper det, om man går der hele sitt liv og har strev med å anse seg som død for synden, når man ikke er fremstillet som levende for Gud? Det er som levende for Gud man får det største knekk på synden. Vi må være rede til å gå og komme på Guds befaling, være rede til å vitne om ham. Gud har gitt oss sin ånd, derfor kan vi i denne ånd hate endog vårt liv i denne verden, hate legemets gjerninger. På denne måte kan vi fremstille oss som levende for Gud og anse oss som døde for synden. Vi må, som br. A. sa, stå som på tå hev klar til å gjøre Guds gjerninger. Dette er å anse seg som levende for Gud.

Dersom man skal ta alle mulige hensyn til denne og hin, da er man ikke fremstillet som levende for Gud. Man er redd for å støte og si ting, hvor det forfengelige kjød blir såret og fornærmet. Derfor går man frem på puselabber for å gå klar av alt og alle. En sådan sjel er ikke levende for Gud. Hverken Gud eller menigheten kan bruke ham.

Åndens tjener har fremstilt sitt legeme som offer. Man får si og tenke hva som helst om ham; for han gjør sin tjeneste for Gud.

Gå rundt som levende, etterpå skal du få stor belønning. Når man er satt i det himmelske, vil det, når man vet det, være så meget lettere å seire over alt på jorden. For likesom Jesus har seiret over alle makter og myndigheter, vil også vi seire med ham — om vi tror det — og er fremstillet som levende for Gud.