Gal. 4, 22—23

Abraham hadde to sønner. Den ene var født etter kjødet av trellkvinnen, den annen ifølge løftet. Den første ifølge menneskevilje, den annen ifølge Guds vilje. Sara og Hagar er et forbilde på de to pakter, og det ligger en dypere mening under, som vi bør se å få fatt i. Hagar er Sinai berg, det Jerusalem her nedentil, som føder barn til trelldom; Sara er det Jerusalem som er her oventil.

Etter at vi har mottatt syndens forlatelse kommer en tid i vårt liv, da vi forsøker å tjene Gud så godt vi kan. Men da vi ennå ikke har fått Guds kraft, så gjør vi det i vår egen kraft med ærlig hu og etter beste skjønn. Vi er av det Jerusalem her nedentil og vi er født til å trelle. Alltid kommer vi til kort. Ved å være tro under den første pakt vil vi omsider finne ut, at loven er hellig, rettferdig og god, men at det er hos meg selv det onde ligger som gjør, at jeg tross min beste vilje ikke er i stand til å holde budene. Vi gir opp og driver ut trellkvinnen og hennes sønn. Loven er blitt vår tuktemester til Kristus. Fra nå av er det Isak som skal leve og vokse i oss. Det som var loven umulig kommer nå frem ved tro.

Men nå er det å merke, at loven fra Sinai og frihetens fullkomne lov er begge av en og samme Gud. Forskjellen ligger ikke i loven, men i meg selv. Jeg må behandles etter den til stand hvor i jeg befinner meg. Isak skal arve — ikke Ismael. Jo mer vi er tro, desto bedre forstår vi ham som vi skal dele arven sammen med.

Gal. 3, 13

Kristus ble en forbannelse for oss. Vi kunne spørre: Mon denne forbannelse kom over ham i et øyeblikk på korset, da han var iferd med at dø? Nei, Jesus levde som korsfestet for sin egen vilje etter kjødet hele sitt liv. Hans vilje etter kjødet var forbannet og ble alltid naglet til treet, idet han alltid sa: Skje ikke min vilje, men din. Denne vilje ble mer og mer korsfestet, han hadde tatt den opp i seg selv fra menneskeslekten for å frelse den, og nå brakte han den til den endelige død; for han var kommet for å gjøre Guds vilje og for å sette et evig knekk på all menneskevilje. Ved troen på ham kan nå Abrahams velsignelse komme over oss, idet vi mottar Jesu Ånd som gir oss kraft til å utføre Guds vilje. Vår menneskekraft med menneskevilje å tjene Guds vilje dugde ikke. Jesus måtte gi oss ånd og kraft, for at vi skulle kunne følge etter i hans fotspor. Hvor han gikk hen vet vi og veien vet vi. Paulus ser en annen lov i sine lemmer. Denne lov har Jesus ved lydighet ganske og aldeles beseiret og har nå ved sin ånd og kraft gitt oss anledning til å oppta kampen mot den. Men vi kjenner den i våre lemmer, og den strider mot loven i vårt sinn og avstedkommer legemets gjerninger. Men ved ånden og i ånden har vi fått makt til å døde disse legemets gjerninger. Det er ikke synd å ha syndens lov i sine lemmer, men det blir synd det øyeblikk mitt sinn samtykker i fristelsen, som kommer fra mitt indre. Når vi som Abraham gjør troens gjerninger, da får syndens lov i våre lemmer det ene knekk etter det annet, og som sådanne er vi i sannhet Abrahams barn.

1. Joh. 5, 1—12

Apostelen gjendriver her de falske profeter. Vi kan kjenne de falske profeter på dette, at de har en skrekk for alt som heter lidelser i kjødet. Vi er oppreist med Kristus, satt på oppstandelsens grunn, vi er født av vann og Ånd. Vi har fått to av vitnene i oss og over oss, men vi mangler ennå det tredje, nemlig blodet. Dette fremkommer under Kristi lidelsessamfunn, så det tilslutt blir sant i oss det som er sant i ham: Det er tre som vitner, ånden, vannet og blodet. Da Jesus uttømte sin sjel til døden fikk han de sterke til bytte; for her må de aller sterkeste gi opp. Når blodet kommer frem, da er det døden. I denne død hengis vi stadig, og dette er Kristi død. Sjeler i denne død skal ikke forlates i dødsriket. Den som unndrar seg Kristi død unndrar seg lidelser, han unndrar seg hengivelsen i Kristi død, men den som unndrar seg Kristi død unndrar seg også Kristi liv. Men vi er ikke av dem som unndrar oss, men av dem som tror til sjelens frelse. Vil noen være profet i ånd og sannhet, han slå følge med på denne vei, hvis ikke er han intet annet enn en falsk profet, som intet kjennskap har til Kristi lidelser og død og derpå følgende herlighet.