1. Pet. 2, 1—10. «Avlegg derfor all ondskap og all svik og hykleri og all baktalelse. Kom til ham den levende sten».

Hvem er dette sagt til? Hvem skal avlegge? Er det verden? Nei, det er sagt til dem som er kommet til den levende sten.

Vi skjønner at det er dårlig stell i blant oss. Etter å ha hørt sannheten i så mange år, er det lite med frukter. Det er forfengelighet, det er baktalelse, det er klage og misnøye. Når vi ser hverandre igjen etter en tids forløp, er det med smerte, fordi det ikke har vært troskap i ånden i den mellomliggende tid, troskap i det skjulte, der hvor ingen ser oss, og ingen vet om oss. Hvorfor er det slik? Jo, du er ikke kommet nok til den levende sten. Du har ikke det rette sinnelag. Gud fører deg til dine fiender, men istedenfor å kjempe mot dem, beundrer du dem. Du beundrer verdslig storhet, storaktighet i levnet. Når du ser en komme inn i forsamlingen, fint kledt, dannet, overlegen i sitt vesen, da beundrer du det. Du orker ikke å kappe av forbindelsen. Du avskjærer deg selv fra samfunn med apostlene, med de hellige og gudfryktige menn og kvinner som har levd ned gjennom tiden, og som lever nå.

Madame Guyon skriver, at hun dessverre måtte forlate de fleste av sine åndelige barn. Ikke fordi hun ikke hadde kjærlighet og tålmodighet til å arbeide med dem lenger, men fordi hun forsto at de ikke hadde sinnelag til å oppgi alt for Jesu skyld. Bare noen få hadde sinnelag til å følge med dypere inn i Kristus.

Ånden forteller oss om den enkeltes tilstand. Ånden forteller oss om den som lever gudfryktig. Vi vet om den, som er forfengelig. Vi vet om den som baktaler. Med den sjel som har levd trofast mot Gud er det en aroma, en duft så yndig og fin. Det er adel. Der er ingen ting jeg beundrer så som slike sjeler. Vår forbindelse er oven i fra, går gjennom Jesus Kristus. Den forbindelse som er menneske og menneske i mellom og ikke i ånden er intet verd.

Det er sinnelaget det kommer an på. La oss sørge for å ha et godt sinnelag. La oss be Gud om det.

2. Kor. 4, 6, 1. Kong. 8, 11, 12; Job 33, 15—30; 1. Mos. 1, 2, 3.

Gud bød at lys skulle skinne frem av mørke. Det står også et sted, at det oppgår lys i mørket for de oppriktige. Hvem kommer i mørke? Er det de ugudelige? Nei, det er de oppriktige. De som forsøker å gjøre Guds vilje. De kommer dit at de sier, nei nå vet jeg ingen utvei, nå er det ganske mørkt for meg. I dette mørke lar Gud oppgå et bitte lite lys, og mennesket ser det sanne lys. Det er for at mennesket skal se det sanne lys at Gud gjør dette. De fleste mennesker kommer aldri i mørke. (De er i mørke, men sier de er i lyset). Det står i 1. Kong. 8, 11,12: «Og prestene kunne ikke bli stående for å forrette tjeneste for skyen; for Herrens herlighet fylte Herrens hus. Da sa Salomo: Herren har sagt at han vil bo i mulmet.»

De fleste prester blir stående (midt i sitt mørke) og forrette tjeneste. Den gudfryktige Thauler var en gang en slik prest, en fariseer. Han samlet store skarer om sin prekestol. Til ham kom en gammel bonde og sa at han var en fariseer. Thauler som var oppriktig slapp ham ikke, men ba ham bevise dette. Og i 3 dager ble han hos ham, og overbeviste ham om at han var en fariseer. Og Thauler kom i slikt mørke at han fra prekestolen åpent bekjente at han ikke kunne bli stående og forrette tjeneste. I dette mørke lot Gud oppgå lys for ham, og da han igjen begynte å predike, var det med slik virkning at tilhørerne falt ned og ropte til Gud om å bli frelst slik som presten var blitt frelst.

Dette gjør Gud mot mennesket, for at det skal la sin gjerning fare, og for å fjerne hovmodet fra mannen. Job 33, 17.

Se alt dette gjør Gud to ganger, ja tre mot en mann, v. 29.