37. Menighetstjenere

Lenge nok har evangelistene foruten å forkynne evangeliet også påtatt seg å fungere som apostler, profeter, hyrder og lærere. Men så er også menighetslivet blitt som det er. Evangelisten er på sin plass så lenge han prediker evangeliet; men når han så senere går inn i en fremmed bestilling for som hyrde og lærer å føre de nyfrelste videre frem på veien, da går det galt.

Gud har foruten evangelisten ansatt i menigheten apostler for å tilse menighetene, profeter for å iaktta guddommelig årvåkenhet, lærere for å undervise i den lærdom som fører til gudsfrykt, og hyrder for å passe og veilede, inntil vi alle når frem til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde. Ef. 4, 13.

Men nå har evangelisten, hvis gjerning det er å rekruttere menigheten, påtatt seg det svære verv å oppdra lammene på egen hånd. Fruktene av denne dårskap er da også forlengst modne; for så godt som i enhver større by er menighetene etter den «siste bevegelse,» splittet i 2 à 3 partier. Evangelistens forråd har sluppet opp, og så har man begynt å bite fordi krybben var tom. Den nyfrelste sjel har ikke i lengden funnet næring nok i det evangelium som kun gjelder syndere, og så er han tilslutt bukket under av åndelig hunger. Visstnok er man med den siste bevegelse kommet et skritt lenger enn til den gamle trelldom, idet man har mottatt Åndens dåp og tungemålsgaven; men ennå har man ikke — tross de mange splittelser og frafall — fått øynene opp for de øvrige nådegaver og personer Gud har satt i menigheten for at det hele skal kunne samvirke til en sund vekst i troen.

Ser vi hen til Israel skal vi finne profetens gjerning, hvor nødvendig den var om alt skulle holdes i orden innen menigheten. Da Moses ventet med å komme ned fra berget, samlet folket seg om Aron og sa: Kom, gjør oss en gud som kan gå for vårt åsyn; for denne Moses, mannen, som har ført oss opp fra Egypt, ham vet vi ikke hva det er veder faret. Og Aron sa: riv de gullringer av som er i eders hustruers, eders sønners og eders døtres ører og bring dem til meg! og han tok det og støpte en kalv. 2. Mos. 32.

Dette ville Moses aldri ha gjort. Han var en profet av en kraftigere type, en om hvem Herren sa: er det en profet som I (Aron og Mirjam), så gir jeg, Herren, meg tilkjenne for ham i syner, taler med ham i drømmer. Ikke så med min tjener Moses; han er tro i hele mitt hus. Munn til munn taler jeg med ham. 4. Mos. 12, 6.

Da Moses kom ned fra berget så han at folket var tøylesløst, fordi Aron hadde sluppet det løs til spott blant deres motstandere. 2. Mos. 32, 25.

Moses var ingen evangelist, ei heller noen taler, det var Aron; men tross sine talegaver klarte ikke Aron å styre folket. Han var for svak, hadde ikke klare forbindelseslinjer med Gud. Kun om natten i drømme kunne Gud tale til ham. Om dagen var han opptatt med å høre på folket og lyde deres røst, likesom Saul gjorde det i sin tid til sin egen fordervelse. 1. Sam. 15, 24.

Aron maktet ikke å skaffe folket åndelig næring, disiplinen opphørte, folket ble tøylesløst, og det begjærte seg støpt en gud.

Mon man ikke også i dag støper seg guder nettopp fordi man slipper opp for åndelig næring og fordi man vil tekkes folket.

Likesom Aron lot folket bringe til seg alle sine smykker for av dem å støpe en gullkalv å glede seg i, så lar man nå utgå opprop til folket på ethvert sted, hvor Gud har smykket sine hellige med åndelige gaver, at de snarest innsender rapporter om helbredelser, vekkelser, Åndens dåp og tungemålsgaven. Av disse smykker støpes så en gullkalv, som man danser omkring. Moses, og hans lovtavler er man frigjort fra, og folkets jubel høres langt borte. Se Dom. 8, 22—27, hvorledes Gideon samlet seiersfrukter for som en kjortel å svøpe seg i dem; og med dette drev Israel avguderi og det ble Gideon og hans hus til en snare.

Det hevner seg å forkaste hva Gud har innsatt i menigheten. Vil man lukke øynene opp og se, vende øret til for å høre og bruke forstanden til å forstå, så vil det gå opp for ethvert rettenkende menneske, at menighetene i våre dager befinner seg i en altfor lav forfatning, nettopp fordi ikke apostler, lærere, profeter og hyrder får gjøre sin gjerning.

Og hvem bærer ansvaret? Evangelisten samler til seg selv og sitt. Selv uvitende holder han det hele nede i uvitenhet ved å omgi seg selv med den nyfrelste skare, der av Gud skulle tillegges menigheten. Og hvorfor gjør han det? For å ha en tilhørerskare om sin prekestol og for at kollekten ved de mange skal bli desto rikere. Synden ligger altså i æren og sorg for næring; det hele har sin rot i vantro.

Dog, Gud være pris, det lysner nu, det gryr av dag også på disse felter. Vi har den tillit til Gud, at hans folk snart skal få så meget kunnskap og så meget lys, at de selv kan se, høre, forstå og dømme om de forskjellige ting.