382. Guds vilje må gjøres

Det heter i «Fader vår» skje din vilje på jorden som den skjer i himmelen. Her kniper det for mennesket som gjerne vil ha sin egen vilje frem i alt på jorden.

Så står da disse to viljer mot hverandre. Den ene er guddommelig, den annen er menneskelig, sanselig og djevelsk. Se småbarn hvor de skriker for å få sin vilje frem. Dog sier Guds Ord, at vi i den resterende livstid skal leve etter Guds vilje og ikke etter våre egne lyster, og at Guds vilje er vår helliggjørelse.

Gud satte Abraham på prøve og sa til ham:

Ta din sønn, den eneste, ham som du har så kjær, Isak, og gå til Moria land og ofre ham der til brennoffer på et av fjellene som jeg skal si deg!

Når Gud talte slik til Abraham, så var det i hjertet han talte til ham, for Gud er en ånd og ikke noe menneske Hvor lett kunne ikke Abraham ha slått det hele bort i vantro. Men Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.

Så sto Abraham opp tidlig om morgenen og lesset på sitt asen og tok to av sine tjenere med seg og Isak, sin sønn. Han kløvde ved til brennofferet og ga seg på veien til det sted Gud hadde sagt ham.

Det var en kamp uten like i Abrahams hjerte. Du kan tro han tenkte på Isak, den pene, uskyldige gutten, som han hadde så inderlig kjær, og han tenkte på Sara, hva mon hun ville si. Men så sto Guds vilje for ham som noe urokkelig fast, den måtte gjøres, koste hva det ville.

Slik gikk dette lille følge, og på den 3. dag, da Abraham så seg omkring, fikk han se stedet langt borte.

Da sa Abraham til sine tjenere: Bli I her med asenet! Jeg og gutten, vi vil gå dit bort og be og så komme tilbake til eder.

Dette var korsets vei. Den siste del på denne vei førte til døden, og her kunne ikke tjenerne følge med. Abraham og Isak måtte gå denne vei alene. Dette peker hen til Jesus Kristus, som sier til sine disipler: Hvor jeg går hen, kan I ikke følge meg nå. Han måtte trå persekaret alene. Det samme måtte Abraham og Isak som er et forbilde på Faderen og Sønnen.

Så tok Abraham veden til brennofferet og la den på Isak, sin sønn, og selv tok han ilden og kniven i sin hånd; og så gikk de begge sammen.

Slik gjorde også Gud med sin sønn da han la korset på hans skuldre, og selv beholdt kniven og ilden. Dette var avslutningen på korsets vei. Nå skulle troen stå sin prøve. Guds vilje og menneskets vilje hadde kjempet om makten.

Nå begynte det å lysne for Isak idet han sier: Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet til brennofferet? Isak så intet lam, og han tenkte i sitt hjerte: Mon tro jeg selv er offerlammet? Da svarte Abraham: Gud skal selv utse seg lammet til brennofferet, min sønn! Så gikk de begge sammen.

Og da de kom til det sted Gud hadde sagt ham, bygget Abraham et alter der og la veden til rette; så bandt han Isak, sin sønn, og la ham på alteret oppå veden.

Nå forsto både Abraham og Isak at det var alvor i saken. De var begge kommet til offeralteret, og Isaks anelser ble til virkelighet. Abrahams måte å være på under hele veien hadde skritt for skritt brakt Isak i tanker om at noe usedvanlig forestod. Nå var man kommet der hen at både Abraham og Isak var enig om denne gjerning; for Isak visste at Abraham elsket sin sønn og ikke ville gjøre noe uten det Gud forlangte av ham. Slik var det også med Faderen og Sønnen, Jesus Kristus. Da han vendte sitt åsyn for å gå mot Jerusalem, forlot alle ham.

Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen og sa: Abraham, Abraham! — Han svarte: Ja, her er jeg.

Da sa han: Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for min skyld.

Abraham hadde hermed stått sin trosprøve, og han fikk sin sønn Isak tilbake som om han var oppreist fra de døde.

Men nå kommer lønnen og velsignelsen fra Herren for lydighet og troskap.

Og Herrens engel ropte ennå en gang til Abraham fra himmelen og sa: Ved meg selv sverger jeg, sier Herren: Fordi du gjorde dette og ikke sparte din eneste sønn, så vil jeg storlig velsigne deg, og gjøre din ætt såre tallrik, som stjernene på himmelen og som sanden på havets bredd, og din ætt skal ta sine fienders porter i eie, og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du lød mitt ord. 1. Mos. 22.

Alle har vi en Isak å ofre ved troslydighet. Årsaken til at man går der som barnløse (ikke avler åndelige barn) er at man ikke har ofret det Gud har pekt på i ens liv.

Om Jesus heter det i Es. 53, 12: Derfor vil jeg gi ham de mange til del, og sterke skal han få til bytte, fordi han uttømte sin sjel til døden og ble regnet blant overtredere, han som dog bar manges synd, og ba for overtredere.

Å uttømme sin sjel, det er å ofre Isak, og da får man sterke til bytte.