381. Disippel

Om noen kommer til meg og ikke hater sin far og mor og hustru og barn og brødre og søstre, ja endog sitt eget liv, han kan ikke være min disippel. Luk. 14, 26.

Legg merke til: kan ikke være min disippel. Om noen kommer til meg. Det går altså an å komme til ham uten å bli hans disippel. Det går an å få sine synder forlatt uten å seire over synden, og det gjelder de aller fleste kristne. Men Jesus syndet ikke. Ingen kunne overbevise ham om noen synd. Men det er en lett sak å overbevise religiøse mennesker om synd. Mange av dem lyver, betaler ikke sin gjeld, er hovmodige, baktaler sin neste, er partiske o.s.v. Ingen av disse kan si som Paulus: Etterfølg meg som jeg etterfølger Kristus.

Disiplene derimot har satt seg som mål å etterfølge sin mester. De er lydhøre for Åndens veiledning, og hater alle velmente, men menneskelige råd fra far, mor, søsken, hustru og barn. Ja, de hater endog sitt eget liv i denne verden og lever derfor under en stadig selvdom. På denne måte seirer de over synden og Satan. De har den lykke alltid å bevare seg ren i Kristi frihet.

Og den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, han kan ikke være min disippel.

Det ligger til ethvert menneske heller å ville synde enn å lide. Når man da under sin vandring i livet har gjort noe galt, så faller det lettest å redde sin ære ved en såkalt nødløgn. Men saken er at vi har ingen ære å ivareta ved nødløgn, for den som tror, hører æren til. Og vi tror i vårt hjerte at vi burde tale sannhet enhver med vår neste. Følger vi da denne troens lydighets vei, så tar vi korset opp og blir Jesu disippel. Dette gjelder vårt forhold til all synd, og uten dette radikale forhold kan vi ikke beseire synden og være hans disippel.

For hvem av eder som vil bygge et tårn, setter seg ikke først ned og regner etter hva det vil koste, om han har nok til å fullføre det med, for at ikke når han har lagt grunnen og ikke er i stand til å fullføre det, alle de som ser det, skal begynne å spotte ham og si: Denne mann begynte å bygge, og var ikke i stand til å fullføre det?

Slik går det med tusener av kristne. De begynte i ånd og fullendte i kjød. De begynte med å bekjenne Kristus og frydet seg på vekkelsesmøtene, men så snart de kom ut i det daglige liv, merket deres kamerater at de benyttet seg av løgn, baktalelser, naskeri o.s.v., og de sa seg imellom: Han skal være kristen, og de spotter ham. Denne mann hadde ikke beregnet omkostningene og var selvfølgelig ingen Jesu Kristi disippel.

Eller hvilken konge som drar ut for å møte en annen konge i strid, setter seg ikke først ned og rådslår om han med ti tusen er i stand til å møte den som kommer imot ham med tyve tusen? Men kan han ikke det, da skikker han sendemenn til ham, mens han ennå er langt borte, og tinger om fred.

Kristendom er krigstjeneste. Man må sette seg ned og beregne om man med ti tusen mann kan overvinne den kongen som kommer imot en med tyve tusen. Hvis man finner ut av beregningen at man ikke ser seg i stand til å seire, så sender man bud og tinger om fred. Dette blir en uhyggelig fred. Det var ikke en slik fred Jesus kom for å gi sine disipler; for han beseiret alene synden, Satan og all ondskapens åndehær i himmelrommet. Han trådte persekaret alene, og ingen var med ham.

Således kan ingen være hans disippel uten at han oppgir alt det han eier. I hebreerbrevet 10, 34 står skrevet: For også fangene hadde I medynk med, og fant eder med glede i at eders gods ble røvet, da I visste at I selv hadde en bedre og blivende eiendom.

Det går an å komme til Jesus for å bli kvitt syndebyrdene, det er nærmest behagelig; men av disiplene kreves atskillig mer. De må oppgi alt det de eier. Hermed menes ikke at man skal drysse ut alt det man eier i øst og vest; men alt det man eier skal stå til disposisjon for Åndens virkninger og ledelse, således at ikke noe kommer uberegnet på oss. Vi kan da som nevnt i Hebr. 10, 34 med glede finne oss i at vårt gods blir røvet.

Når vi har gjort alle disse beregninger og funnet ut at det går an å bestå prøven, da er vi i sannhet Jesu Kristi disippel.