380. Gjør jeg det jeg hater?

Når vi har fått syndenes forlatelse, og har renset oss fra de synder som Ånden og samvittigheten påbyr, da er det et oppriktig ønske for enhver oppriktig sjel å forbli i denne renhet. Men det viser seg i praksis at det går ikke an, vi kommer alle tilkort. Grunnen til dette er at vi mangler kraft til å seire over synden. Søker vi da å komme over denne hindring, så ber vi inderlig til Gud om å få den Hellige-Ånds kraft over vårt liv. Og det får vi. Nå går det lettere, og vi fryder oss i all denne kraft og nåde og tror at nå er det for evig slutt med alt det gamle vesen. Men dessverre, det er ikke tilfelle. Vil du være sann og oppriktig, så vil du finne at det trenger seg frem hos deg ord og gjerninger som aldeles ikke har sin rot i den Hellige Ånd. Du hater det og dømmer det og føler deg atter lykkelig. Men før du vet av det, så har du atter gjort ting som du i ånd og sannhet hater. Du søker tilbake til den tilstand du var i da du fikk den Hellige Ånd; for da jublet du og tenkte som så at nå er da endelig syndelegemet blitt borte. Men nei, det er ikke borte. Før du vet av det, så har du sagt et ukjærlig ord, gitt et løfte som du ikke har holdt, talt ille om en broder, vært litt sur og gretten. Hvorfra kommer alt dette? Naturligvis fra synden i kjødet. Du stopper opp og tenker ved deg selv: Gjør jeg da virkelig det jeg hater? og du må svare: Ja, jeg gjør det jeg hater. Men da er du jo enig med Paulus i Rom. 7. kap. Det er ikke blitt en sump for deg som du kan hoppe over, slik som overfladiske mennesker lærer. Bare det at du hater det onde du har gjort, beviser at du er oppriktig og lever under selverkjennelse og selvkontroll. Du hater det, og Gud hater det. I dette er både du og Gud enige. Du kunne jo tenke som så: Jeg vil aldeles slutte med å gjøre det jeg hater. Du vil heretter kun gjøre det gode som ligger deg for hånden. Denne tanke er meget god, bare det at du ikke makter det. Før du vet av det, har du atter gjort det du hater. Du dømmer deg selv igjen og igjen, og kommer til syvende og sist til det resultat at det er ikke du som gjør det onde, men det er synden som bor i deg. Du tjener Guds lov med ditt sinn, men syndens lov med ditt kjød. På denne måte blir du fullt og helt enig med apostelen Paulus.

Nå kommer vi da over i Rom. 8. kap. som sier: Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus; for livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov. La oss tenke på en av disse lover ad gangen. Hva er syndens lov? Jo, når lysten har unnfanget, så føder den synd. Dette er syndens lov. Unnfangelsen skjer i sinnet. Jeg må med min vilje etterkomme lysten i kjødet. Men i Rom. 7 tjente Paulus Guds lov med sitt sinn, og når han det gjør, så er han dermed fri fra syndens lov — og fordømmelsen.

Den neste lov vi ble frigjort fra, var dødens lov. Når et menneske har syndet, vil Guds Ånd bringe tukt over vedkommende — akkurat som profeten Natan kom til David og tuktet ham da han hadde syndet. Men hvis en ikke tar imot tukten, vil synden bli fullmoden og føde død. Dette er dødens lov. Som eksempel på dette kan nevnes Saul, som ikke tok imot tukten, men sa til profeten: Gå hen og ær meg for mitt folk.

Livets Ånds lov har altså i Kristus Jesus frigjort meg fra begge disse lover. Og hvorav kommer det? Jo, det kommer derav at jeg lever under selvdom. Synden får ikke herredømme over mitt liv, men jeg blir seierherre over synden. Hver den som vandrer i lyset likesom han er i lyset, får på denne måte kjennskap til at Kristi blod renser fra all synd. Det gamle menneske er korsfestet for at syndelegemet skal bli til intet, så vi ikke mere skal tjene synden.

Når du har lest dette og grunnet på ditt eget liv, og du finner ut at slik er det, da vil du også være frelst fra den uhyggelige lære som sier at syndelegemet er uttatt ved Åndens dåp, og at Rom. 7. kap. er en sump som vi må hoppe over. For den ganske skrift er innblest av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet. 2. Tim. 3, 16.

Til denne ganske skrift hører også Rom. 7. kap., og det er bare din oppriktighet som mangler når du ikke får nytte av dette Paulus’ ord: Jeg gjør det jeg hater.

Som følge av denne stadige selvdom blir den rettferdige vanskelig frelst, fordi han har vanskelig for å dømme seg selv.

Vandring i lyset gjør at man ser sine feil og kan døde og dømme dem, så Kristi blod kan rense fra all synd.