375. Ærbødighet for menigheten

Men om jeg venter med å komme, at du da kan vite hvorledes en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll.

Respekt for Guds menighet. Frykts ånd være over hver den som taler i Guds menighet. For hver den som taler, han tale som Guds ord. Han har ansvar for Gud og mennesker. Ingen bør reise seg og tale i den levende Guds menighet før han kjenner Åndens drift dertil. Jesus sier: Det ord jeg taler, er ånd og liv, og menigheten forventer av hver den som taler, å få høre ånd og liv. Ånden strider mot kjødet, og kjødet strider mot Ånden. Denne strid må komme klart til syne i menigheten. Forbannet er hver den som holder sitt sverd fra blod. Åndens sverd skiller sjel og ånd, ledemot og marg og dømmer over hjertets skjulte tanker og råd. Derved kommer Jesu Kristi vitnesbyrd: Ånd, vann og blod, klart frem for menigheten, og enhver må bøye seg for det. All morskaps tale er kun beiling til kjødet og bør bannlyses fra Guds menighet. Å forlenge talen etter at Ånden har sluttet å virke, er kun prekesyke, og den slags sykdom må ikke forekomme i den levende Guds menighet.

Å drive pengetiggeri, skjult eller åpenbart, er havesyke, som igjen er avgudsdyrkelse, og det sømmer seg ikke der hvor sannhetens støtte og grunnvoll skal representeres; for man kan ikke tjene Gud og mammon. Menigheten bør ved Guds ords forkynnelse vite om og være våken for at hver den som forkynner Guds ord blant dem, er som en okse som pløyer, og makter han å gi dem åndelige goder, hva stort er det da om han får noe av det timelige. Går ikke dette i lås uten tiggeri, må enten Ordets forkynner være på feil plass eller også må menigheten være søvnig, dorsk og gjerrig; for Gud har sagt: En arbeider er sin lønn verd, og Gud vil ære den som ærer ham.

Altså, bort fra den levende Guds menighet med alt som kan vanære den hellige Guds navn. Den onde bør vises bort fra Guds menighet. Den eldste innen hver menighet har å våke over at alt går korrekt for seg. Åndssamfunnet må knyttes sammen i kjærlighet, så hvert enkelt lem innen menigheten får næring og føler seg hjemme. Ingen bør tale utover det lys og den nåde han får i øyeblikket. Lange taler og lange bønner virker åndsfortærende, og etter som alt hva man foretar seg i menigheten, skal være oppbyggelse, så må alt det som skjer utenom dette, fjernes.