374. Brevet til Filemon

Paulus, Jesu Kristi fange og broderen Timoteus — til Filemon, vår kjære venn og medarbeider, og til Appia, vår søster, og til Arkippus, vår medstrider, og til menigheten i ditt hus.

Filemon hadde et godt ord på seg blant apostlene og de eldste. Og det er ikke det minste. Han hadde en menighet i sitt hus, og blant dem flere medarbeidere. Filemons hjem sto åpent for de hellige og utvalgte, og det var et hjem som også Paulus tok inn i.

Nå hadde Filemon en tjener, Onesimus — en trell — som var rømt fra ham, og som var kommet til Paulus og besøkte ham i hans fangenskap. Siden han nå oppsøkte Paulus, måtte han ha kjent ham fra før og fattet godhet for ham. Onesimus ble omvendt hos Paulus, og nå skulle den gode, gamle apostel sende ham tilbake til Filemon, og det var et problem. Men ved kjærlighet og visdom skulle det gå.

V. 4. Jeg takker alltid min Gud når jeg kommer deg i hu i mine bønner.

Herav forstår vi at Filemon var et utvalgt redskap som Paulus takket Gud for.

V. 5 og 6. Da jeg hører om din kjærlighet og den tro som du har til den Herre Jesus og til alle de hellige, for at deres samfunn med deg i troen må bli virksomt for Kristus i kjennskapet til alt det gode som er i eder.

Her tenker apostelen på Onesimus, som han sto i ferd med å sende tilbake. Må nå samfunnet i Kristus sammen med deg og menigheten i ditt hus bli virksomt til å gripe også denne arme rømling — trellen Onesimus.

Det svidde nok å ta imot en rømt trell i de dager, da det var en stor vanære at noen trell rømte fra sin herre; Det husker vi fra kong Salomos’ dager, da Simei satte over Kedrons bekk etter en trell som hadde rømt fra ham. Skjønt det var forbundet med dødsstraff for ham å forlate Jerusalem, fordi han hadde bannet kong David, så glemte han rent seg selv og satte etter trellen.

V. 7. For stor glede og trøst fikk jeg ved din kjærlighet, fordi de helliges hjerter er blitt vederkveget ved deg, bror.

Hele tiden har Paulus Onesimus i sine tanker, og setter ham inn akkurat i det beleilige øyeblikk, og nå kommer det:

V. 8. Derfor, om jeg enn har megen frimodighet i Kristus til å påbyde deg det som tilbørlig er, så ber jeg dog heller, for kjærlighetens skyld. Slik som jeg er, den gamle Paulus, men nå også Kristi Jesu fange, ber jeg deg for min sønn, som jeg har avlet i mine lenker, Onesimus, som fordum var unyttig for deg, men nå er nyttig for deg og for meg, han som jeg sender tilbake til deg.

V. 12. Ta du imot ham, det er mitt eget hjerte!

Her kommer apostelens store kjærlighet og visdom tilsyne: Onesimus er mitt eget hjerte. Hvem kunne stå seg for det? Vel var Filemon en meget gudfryktig mann, men her førte apostelen ham inn på nye felter, hvor han ikke var kjent.

V. 13. Jeg hadde lyst til å la ham bli her hos meg, for at han i ditt sted kunne tjene meg i mine lenker for evangeliet, men uten ditt samtykke ville jeg intet gjøre, for at din godhet ikke skulle være som av tvang, men av fri vilje.

Paulus hadde altså anledning til å tjene for evangeliet endog i sine lenker. Og han hadde lyst til å ha Onesimus hos seg som sin medhjelper. Egentlig skulle jo du, Filemon, ha vært her og tjent meg, men så ønsket jeg å ha Onesimus her i ditt sted, sier Paulus, men uten ditt samtykke ville jeg intet gjøre, for at din godhet ikke skulle være som av tvang, men av fri vilje.

I Kristi kjærlighet både til Onesimus og Filemon går nå apostelen i ydmykhet under Filemon for at Filemons godhet skulle bli av fri vilje og ikke av tvang. Her kommer frihetens fullkomne lov til syne. Paulus viser seg å være en hersker i gudsfrykt. Han hadde frimodighet til å påbyde Filemon å ta vel imot Onesimus, men da var jo Filemons godhet blitt usynlig. Apostelens oppgave i sin tjeneste for Gud var å gjøre andre store i Guds rike.

V. 15. For kan hende han nettopp derfor ble skilt fra deg en stund for at du kunne få ham til evig eie, ikke lenger som trell, men mere enn en trell, som en elsket bror, især for meg, men hvor meget mere for deg, både i kjødet og i Herren.

Nå skal du få Onesimus tilbake som en elsket bror — mitt eget hjerte — især for meg, men hvor meget mere for deg, både i kjødet og i Herren.

V. 17. Så sant du derfor akter meg for din medbroder, så ta imot ham som meg selv.

Paulus setter Onesimus på like fot med seg selv, ja enda høyere, for han ville aldri ha tryglet slik for sin egen person. Her blir det sant at vi i kjærlighet skal akte andre høyere enn oss selv. Apostelen praktiserte hva han lærte.

V. 18. Og har han gjort deg noen urett, eller er han deg noe skyldig, da skriv det på min regning. Jeg, Paulus, skriver med egen hånd: Jeg skal betale det — for at jeg ikke skal si deg at du skylder meg endog deg selv.

Her kom apostelen i hu at Filemon, som oss alle, hadde synd i kjødet og kunne fristes til å forherde seg mot Onesimus. Han tar derfor i med full apostolisk myndighet for å redde sin sønn Onesimus og sier: Er han deg noe skyldig, da skriv det på min regning, jeg skal betale det, for at jeg ikke skal si deg at du skylder meg endog deg selv.

Paulus var en rik mann, han eide både Filemon og Onesimus, for han hadde avlet dem begge i Kristus Jesus. Er han deg noe skyldig, så skriv det på meg, jeg skal betale, og her har du bevis: Jeg, Paulus, skriver dette med min egen hånd.

Her åpenbares tro, kjærlighet, uegennyttighet og Guds kraft i en og samme person.

V. 20. Ja, bror, la meg ha nytte av deg i Herren! vederkveg mitt hjerte i Kristus.

Her bøyer han seg atter under Filemon i Kristi kjærlighet og sier: Du er større enn meg, vederkveg nå mitt hjerte etter frihetens lover.

V. 21. I tillit til din lydighet skriver jeg og til deg, viss på at du vil gjøre endog mere enn jeg sier.

Snart er apostelen under Filemon og snart er han over ham. Jeg har tillit til at du vil gjøre mere enn jeg sier. Dette viser at Paulus var apostel, og at han hadde en stor tillit til Filemon.

V. 22. Og gjør dessuten herberge i stand for meg; for jeg håper at jeg ved eders bønner skal bli gitt eder.

Hermed sier Paulus: Jeg kommer snart til eder for å dele gleden med deg, Filemon, og min sønn Onesimus. Det skal bli et selskap og en herlighet som er større enn den glede den forlorne sønn fikk ved sin hjemkomst; for hele menigheten i ditt hus skal glede seg sammen med oss, og der er ingen eldre bror av trellen, som kan være misunnelig.

At Paulus selv ville komme var selve seglet på at alt skulle gå i lås, og at han håpet at han snart, på grunn av deres bønner, skulle bli gitt dem, er et bevis for den store tillit Paulus hadde til Filemon og menigheten i hans hus. Tenk de ba at apostelen måtte bli sendt til dem — tross affæren med Onesimus.

Her får vi et lite innblikk i all den godhet som var i apostelen Paulus, i Filemon og menigheten i hans hus. Hvorledes de ble knyttet sammen i kjærlighet.

V. 25. Vår Herre Jesu Kristi nåde være med eders ånd!