336. Vær rede i tide og utide

Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans åpenbarelse og hans rike:

Forkynn ordet, vær rede i tide og utide, overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og lære! 2. Tim. 4, 1—2.

Apostelen tar kraftig i her, at vi skal forkynne ordet og være rede i tide og utide. Han mener her at Timoteus alltid skal være opplagt, klar til å gripe anledningen etter åndens ledelse, når som helst og hvor som helst.

Vær rede i tide og utide. Dette kan også misbrukes der hen at man alltid skal tale, både i tide og i utide. Den som sier lite, er kanskje mer rede i tide og utide, enn den som taler meget. Uten meg kan I slett intet gjøre, sier Jesus. Vi har mange eksempler på at folk kan være forfalne til å preke, og mange jager folk på dør ved å tale for meget. Det kan se ut som om de er rede i tide og utide, men det er de nok ikke, de bare preker i tide og utide. Når Gud vil ha sagt noe, da er de som oftest opptatt med å preke, så budet om å være rede i tide og utide ikke blir oppfylt.

Hva iver angår, da er det ikke den som ser mest ivrig ut, som får utrettet mest. Jeg har sett fine og strøkne, skinnende hvite kokker ombord i skip. Det kunne se ut som om de aldri gjorde noe, men kobberkjelene var skinnende blanke og maten førsteklasses. Så har vi kokker som er skitne og maser fælt for å få laget i stand noe. Likeså har jeg sett befalingsmenn som aldri tok i noe, de bare ledet arbeidet. Andre har selv grepet fatt i arbeidet og brummet, mens de som skulle arbeide, sto og så på. Gadd vite hvem fikk utført mest.

Derfor kan vi ikke av ytre gjøremål dømme om hvem får utført mest. Det endelige sluttresultat vil vise det.