335. Salt og ild

For enhver skal saltes med ild, og ethvert offer skal saltes med salt. Mark. 9, 49.

Døperen Johannes sier: Jeg døper eder med vann til omvendelse; men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, han hvis sko jeg ikke er verdig til å bære; han skal døpe eder med den Hellige Ånd og ild. Matt. 3, 11.

Det er en meget kjent sak i vår tid å bli døpt med den Hellige Ånd. Men hvem taler om å bli døpt med ild? Saken er at Guds Ånd trekker seg bort fra hver sjel som ikke i Åndens kraft tåler ilden. Ånden og ilden kan ikke skilles ad.

Ild er jeg kommet for å kaste på jorden; og hvor gjerne jeg ville den alt var tent! Men en dåp har jeg å døpes med; og hvor jeg gruer til den er fullført. Luk. 12, 49—50.

Det går tydelig frem herav, at det var ilddåpen Jesus grudde for.

Disiplene ville gjerne ha en fremragende plass i himmelen. Jesus spør dem da: Kan I døpes med den dåp jeg døpes med? Kan I drikke den kalk jeg drikker? Den dåp Jesus her taler om, er ilddåpen. Disiplene svarte ham: Det kan vi. Jesus sa da: Den kalk jeg drikker, skal I drikke, og den dåp jeg døpes med, skal I døpes med. Mark. 10, 37—40.

Herav fremgår med all tydelighet at også vi skal døpes med ild og drikke den kalk (lidelseskalk) han drakk, hvis vi vil bli herliggjort med ham.

Guds Ånd gir kraft til å tåle ilden. Det er ilden som brenner og svir av all stolthet, partiskhet, persons anseelse, gjerrighet, hat o.s.v. Vi har jo eksempler i massevis på at mennesker som en gang er døpt med Ånden, dog ikke har det fjerneste begrep om ilden. Hvis de det hadde, så ville ondskapen være oppbrent. Men den kommer frem i all heslighet både i skrift og tale. Herav slutter vi at ilden på langt nær ikke har fått gjøre sin velsignede gjerning, nemlig å svi av det som står Guds Ånd imot.

For noen år siden ble det skrevet om at ilden falt snart her og der. Jeg har siden vært på de steder hvor ilden skulle være falt; men jeg har funnet de gamle rønner stående der. Intet er oppbrent og intet nytt oppført. Man lever fremdeles i splid og uenighet. Det må altså være feil, når man skrev at ilden falt. Det måtte være den vekkelse som omsider ebbet ut, man mente.

Ja, slik er det. Når man mangler Guds lys og kunnskap, da bruker man feilaktige uttrykk i fleng, og det kan man jo så godt gjøre, fordi mørket ute i massene blant både religiøse og ikke religiøse er stort nok til å tåle nær sagt alle åndelige dumheter.

Men Guds Ord står fast og urokkelig, mens alle tiders forvrengninger og dårskap danser spissrot om det tveeggede blanke sverd. Derfor bør man se til hva man skriver og taler; for ingen kan si: «Vi alene vite», ei heller at «med oss dør visdommen ut». Gud ransaker alle ting, og den som er god for hans åsyn, tar han med når Esau skal ransakes, og når brannskaden skal oppskrives. Gid den var riktig stor, så håpet om herlighet også kunne blir stort.

Enhver skal saltes med ild, og ethvert offer skal saltes med salt.

Den som vil tjene Gud i Ånd og sannhet, blir et offer for ilden og saltet. Man salter ikke levende fisk og levende dyr. Det må først slaktes. Er Kristus i eder, da er vel legemet dødt på grunn av synd. Rom. 8, 10. På dette legeme gjør ilden og saltet sin virkning. Dette er Kristi lidelsessamfunn, d.v.s., når vi lever etter Åndens virkninger. Da blir legemet fremstilt som et Gud velbehagelig offer. Rom. 12, 1. Uten dette kan vi umulig bli åndelige mennesker. Kravene er store, men så er også den herlighet som oppnås, stor.

Har vi ydt en gave til Guds sak, da skal dette offer være saltet med salt, og svir offeret, da er vi selv saltet med ild. Og det er det fullkomne. Avlegger vi en synd, da svir det, ilden tærer, men vi skal la offeret ligge der, la oss si i tønnen, dekket med salt. Da er det helt offer, og vi blir grundig frelst fra synden. Slik synd for synd. Tenk bare på tobakk, snakkesalighet, sladrelyst, pyntesyke, lyst til tom ære o.s.v. Det er alt sammen saker som det kan være godt å få i salttønnen.

Om din hånd frister deg, da hugg den av; og om din fot frister deg, da hugg den av; og om ditt øye frister deg, da riv det ut. For det er bedre å gå vanfør inn til livet enn å ha to armer, to ben og to øyne og bli kastet i helvete i den uutslukkelige ild, hvor deres orm ikke dør, og ilden ikke utslukkes. Mark. 9, 43—50. Du selv skal gjøre dette.

Vi kan ikke unngå ilden, enten får vi ta den her eller hisset.

Men er det da så meget ondt i et menneske, så man trenger så meget ild og salt?

Ja, les dagsavisene, og du vil se at de er fulle av mord, drap og tyverier. Endog religiøse ledere er fulle av ondskap, når de ser sin stilling truet, så det skal en masse ild og salt til for å få svidd av alt dette villgress, som sniker seg fra verden inn i Guds forsamlinger. Det trengs ikke bare en herlig åndsdåp, men det trengs en herlig og kraftig ilddåp for å få bukt med ondskapen.

Salt er en god ting; men når saltet mister sin kraft, hva vil I da salte det med? Så lenge saltet kan gjennomtrenge kjøttet, da er det kraft i det. Da svir det, og da skriker man, såfremt ikke alt er ofret. Derfor bør enhver av oss ha salt i seg selv og holde fred med andre. Det er det fullkomne: Ha ild og salt i seg selv, og salve sitt hode som om intet nytt var på ferde.