327. Høyskolen på Sions berg

Skolen ligger på toppen av fjellene, som skrevet er:

«Men det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene, og høyt hevet skal det være over alle høyder, og folkeslag skal strømme opp på det.

Og mange hedningefolk skal gå avsted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg og til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem.» Mika 4, 1—2.

Skolen utdanner «bergkristne», som ikke rystes. De kalles også for konger og prester. Åp. 1, 6. Læreren til rettferdighet, den Hellige Ånd, underviser om alle ting, i alle fag, og han minner oss om alt hva Jesus har sagt. Joh. 14, 27. Sin egen fred har han gitt oss, og vårt hjerte forferdes ikke og reddes ikke.

Her på berget er vi omgitt av englenes mange tusen, så vi føler oss trygge. Høytidsskaren og menigheten av de førstefødte, som er oppskrevet i himlene, er også her. Disse er alle høyskole-elever. Dommeren, alles Gud, har vi hos oss her på berget, og englenes mange tusen står alltid til hans disposisjon. De fullendte rettferdiges ånder viker ikke fra berget. Jesus, Mellommann for en ny pakt, gjør en veldig tjeneste ved skolen. Han lærer oss å bli nidkjære for den nye pakts bud og lover, som er innskrevet i hjerte og sinn og nedskrevet i Guds Ord. Her blir vi grundig undervist om hva det vil si å være forlikt i hans jordiske legeme ved døden, for at vi skulle fremstilles hellige og ulastelige og ustraffelige for hans åsyn. Kol. 1, 22. Her får vi frimodighet til i Jesu blod å gå inn i helligdommen, som han har innvidd oss en ny og levende vei til gjennom forhenget, det er hans kjød. Her på berget lærer vi, at han gikk inn i helligdommen, og at vi skal følge etter i hans fotspor. Dette blir strengt påbudt alle høyskole-elevene. Hvis noen ikke gjør det, da blir han bortvist fra skolen.

Alle bergkristne blir kubiske som staden selv. De får høyde, bredde og lengde. Johs. Åp. 21, 16. Her blir vi likedannede til Sønnens bilde. Rom. 8, 29. Dette foregår i Kristi lidelsessamfunn, Fil. 3, 10; men for den glede som venter oss, tåler vi alt.

Her ved skolen er det strengt forbudt å forlate seg på det man av naturen skjønner. Jud. v. 10. Derfor må alle ha visdoms og åpenbarelses ånd. Ef. 1, 17. Alle høyskole-elevene har Guds bud og holder dem, derfor kommer både Faderen og Sønnen og tar bolig i dem. Joh. 14, 21—24. Derfor kan hver enkelt elev si med Johannes: Vi er av Gud; den som kjenner Gud, hører oss; den som ikke er av Gud, hører oss ikke. På dette kjenner vi sannhetens ånd og villfarelsens ånd. 1. Joh. 4, 6.

Vi har ved skolen et kraftig kosthold. Først ren uforfalsket melk og siden fast føde. Ingen er underernært. Elevene har alle samfunn i Jesu Kristi ånd, og de elsker hverandre etter det nye og det gamle bud om kjærligheten.

Ved høyskolen har vi en stor smie, hvor vi lærer å smi åndelige våpen, som er mektige for Gud til å omstyrte festningsverker, tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud. 2. Kor. 10, 4. Disse våpen har vi ofte bruk for, derfor er det ved skolen opprettet en fektesal, hvor hver eneste elev daglig blir innøvet i virvlende vertikale primhugg og horisontale kvart, ters. Især er det vanskelig for begynnere å få lagt inn en parade i hvert hugg, men øvelse gjør mester.

Det er svære angrep vi lærer å avslå her på fjellet. For vi har ikke kamp mot blod og kjød, men mot makter, mot myndigheter, mot verdens herrer i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ja, Satans anslag er oss ikke ubekjente.

Vi opplæres ved skolen til å bli strateger (krigsherrer), for vi skal jo være konger. Derfor må vi sette oss grundig inn i våre motstanderes krigskunst. Vi leser her på berget om David og Saul. Hvor svært det var for Saul å høre kvinnene synge: Saul har slått sine tusener, men David sine ti tusener. 1. Sam. 18, 7—9. Her snek satan seg inn i Saul, avindsånden grep ham. Vi lærer ved skolen, at når det går vår broder godt, da skal vi glede oss med ham. Derved drives satan ut. Men Saul gjorde en strategisk feil, han tok vare på avindsånden og tapte slaget. David bar seg klokt ad, og det grudde Saul seg for. 1. Sam. 18, 15—16. Saul ble enda mere redd for David, da han fikk se at Herren var med ham. Saul forfulgte David og slynget sitt sverd ut etter ham, men David var høyskole-elev og smidig nok til å bøye av for det. Dette sverd ble Sauls bane, og det er skrevet oss til advarsel. David hadde over seg «frykts ånd», han ville ikke legge hånd på Herrens salvede. Gud selv tok seg av Saul i sin tid. Gud var med David, og hans hus ble sterkere og sterkere, mens Sauls hus ble svakere og svakere. Derfor lærer vi ved høyskolen å forbli i Davids ånd og sinnelag og ta oss i vare for Sauls ånd. Dette tilhører krigskunsten.

Kobbersmeden Aleksander vies en særskilt bibeltime her på berget. Han gjorde Paulus meget ondt. Herren vil lønne ham etter hans gjerninger. Vokt deg for ham du også! for han sto hardt imot våre ord. 2. Tim. 4, 14.

Der står intet om hvorfor han sto hardt imot Paulus. Nå er det over 1900 år siden denne kobbersmed levde, så vi kan vel ikke skade ham om vi gjør gjetninger. Elevene her ved skolen vet at Pauli ord er Guds Ord, og at Guds Ord løser oss fra ting på jorden, frir oss fra havesyke og forbinder oss med det som er her oventil. Kobbersmeden må stikk imot Guds vilje ha vært forretningsmann. Enten har han drevet forretning med Guds ord, eller har han laget avguder og solgt dem.

Han søkte ikke rettferds lov, hvis han det hadde gjort, da var jo Paulus nettopp den rette mann til å løse ham. Det var ikke om å gjøre for kobbersmeden å få vite sannheten og det som rett var. Det var ikke engang det saken dreiet seg om. Han var visselig like glad enten Paulus lærte det ene eller annet, bare forretningen fikk vokse og trives. Havesyken drev Aleksander til å stå Paulus hardt imot.

Det måtte være flere hos Aleksander, for det heter videre: Ved mitt første forsvar møtte ingen med meg, men alle forlot meg. Gid det ikke må bli dem tilregnet! Men Herren sto meg bi og styrket meg, for at forkynnelsen skulle fullbyrdes ved meg, og alle folk få høre den, og jeg bli fridd ut av løvens gap.

Her på berget lærer vi hulheten i kobbersmedens krigskunst. Den står direkte i forbindelse med løvens gap. Aleksander forkynte visstnok «det fullbrakte verk», men han forkynte det slik, at ingen måtte bli disippel og følge etter Jesus. Kobbersmeden hadde latt seg lure av Satan i en engels skikkelse. Han var gått i løvens gap. Satan hadde skjult Guds vei for ham, og Gud tillot det, fordi det var svik i hans ånd. Nå ville Paulus ikke at dette halve evangelium skulle bli stående, derfor opptok han kampen for at alle skulle få høre, og forkynnelsen bli fullbrakt ved ham.

Bak dette fullbrakte verk, som man bærer foran seg som en fane, søker man å drepe disippelskapet. Her kan man da i ly av dette drive havesyke, storaktighet, herskesyke, krangle med folk, skrive bøker for å sverte ned Herrens disipler, lage partier, skattlegge folk i tiende, drive avisskriverier, hat og all annen ondskap. Verket er fullbrakt, og så kan man leve i kjødet, når det passer seg. Dette er den eldgamle falske frihet. Man er ikke lovbundet for Kristus. Det er i deres øyne trelldom.

Om nå verket er fullbrakt i Kristus, så er det jo ikke fullbrakt i oss. Dette er korsets vei, troens vei, lidelsens vei, fullendelsens vei, veksten opp til ham som er hodet for menigheten.

Vi rettferdiggjøres uten gjerninger ved tro som Abraham, men som rettferdiggjorte sier Jakob:

«Vil du vite det, du dårlige menneske, at troen uten gjerninger er død.» Jakob 2, 20.

Det er altså dårlige mennesker som vil forhindre mennesker for hvem Kristus er død, å bli hans disipler. Uhyre slette mennesker er det. Og når de dertil går til krig mot høyskole-elevene, da behøver man ikke engang å være profet for å forstå at de ikke skal få fremgang mere.

Det er kobbersmed-ånden som drev Korah, Datan og Abiram til å reise seg mot Moses. Men hva sa Herren: Gå bort fra deres boliger. Vik bort fra disse ugudelige menns telter, og rør ikke ved noe av det som hører dem til. De som er utenfor, skal Gud dømme. De har aldri vært Jesu Kristi disipler og aldri vært elever av Sions bergs høyskole.

Her på berget ligger «Snublesteinen.» Es. 8, 13—18. Og mange av dem skal falle og skamslå seg, og de skal snares og fanges.

Det er høyskole-elevenes jobb å sørge for at ingen blir elev ved skolen uten å ha passert snublesteinen. Her gjør pastorer, prelater og geistlige av alle slags de mest løyerlige figurer og krumspring. Det er alminnelig skikk her på berget å møte opp ved snublesteinen når nye elever skal opptas. Her blir man tømt og uttømt for all surdeig, og alt det man innbiller seg å forstå. Av skrekk for denne sten drar de fleste geistlige seg tilbake hver til sin kirke og synagoge. Dette er også grunnen til at der ved høyskolen ikke finnes en eneste pastor eller prost. Her lærer vi folkeskikk og Guds skikk, her lærer vi å være brødre blant brødre. Storfolk har ikke adgang til høyskolen på Sion. De må alle skamslå seg på snublesteinen, og har de det gjort, da er de velkommen. Felles skjebne er en trøst. Det er skjedd av Herren og er underlig for våre øyne.

Her ved bergets høyskole har vi alle fått utlevert patenter på Es. 54, 17:

Intet våpen som blir smidd mot deg, skal ha fremgang, og hver tunge som går i rette med deg, skal du få domfelt. Dette er Herrens tjeneres arv og den rett de får av meg, sier Herren. Det blir små utsikter for hver den som smir kjødelige våpen. Gud fri meg fra noensinne å komme i deres smie.

Så leser vi her på berget om en Diotrefes, som gjerne vil være førstemann. Selv Herrens disippel Johannes ble ikke mottatt. Her på skolen lærer vi at Jesus Kristus er førstemann blant mange brødre. Diotrefes var riktig et «pastoremne» med skrekk for snublesteinen. Han trodde seg sikker på å ha monopol på alt som heter ledelse. Alt og alle skulle underlegges hans mektige hånd, hvis ikke var Diotrefes vred. Men høyskole-elevene lar seg ikke binde av kobbersmeden Aleksander eller av førstemannen Diotrefes. De holder seg til dette ord: Bind vitnesbyrdet inn, forsegl ordet i mine disipler. Es. 8, 16. Om ingen annen forstår dem, så forstår Gud dem, og de forstår selv hva de eier.

Vi har fått utlevert papirer på å gjøre alle folkeslag til disipler, uansett hvilken sekt de har latt seg fange av, for folkene hører Herren til. Vi har fått befaling om å lære dem å holde alt det Jesus har befalt. Matt. 28, 19. Og det gjør vi med stor glede.

Flere unge høyskole-elever er allerede ute på arbeidsfeltet, og de lager disipler av oppriktige mennesker innen alle partier. Og at de har lykken med seg, sørger deres store Mester og lærer for.

Folkeslagene skal i de siste dager strømme opp til Herrens hus, som er grunnfestet på toppen av fjellene. Og hedningefolkene skal si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg og til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi ferdes på hans stier!

For fra Sion skal lov utgå og Herrens Ord fra Jerusalem.

Læroms og Barratts bok har allerede opplatt øynene på mange oppriktige sjeler. Denne bok vil tvert imot deres eget ønske drive mange til Sions berg i disse dager, og høyskole-elevene har fått mange gode tekster, som vil trekke elever til høyskolen. Allerede har pinsevenner takket for en nærmere utleggelse av boken, og mange flere vil følge etter.

Alle ting tjener den til gode som frykter og elsker Gud.

All beundring for førstemannen Diotrefes og for forretningsmannen Aleksander er i sterkt avtagende blant sultne og forkomne søkende sjeler.

La det nå bli sterk tilstrømning til skolen på toppen av berget.

Nye elever opptas ved høyskolen hver dag. Man møter utenfor leiren med et oppriktig hjerte og et hørende øre og melder seg til ham som taler fra himmelen. Hebr. 12, 22—25 og 13, 13.