30. Loven

Loven er åndelig, jeg derimot er kjødelig. Rom. 7, 14. Det er en alminnelig utbredt mening at loven er noe ondt som man bør bli frigjort fra snarest mulig. Men Skriften sier at loven er hellig og budet hellig, rettferdig og godt. Rom. 7, 12. Når man nå ønsker seg frigjort fra det som er hellig, rettferdig og godt, så viser det at man elsker vanhellighet og urettferdighet mer enn den hellige og rettferdige lov, som virker dom over et slikt liv og levnet. Dog den urettferdige og ugudelige blir aldri fri fra loven og dens forbannelse, for nettopp for deres skyld er loven gitt.

Den eneste måte man kan bli frigjort fra loven som lov, skjer derved at man blir likeså hellig og rettferdig som loven. Dens dom blir da borte. Man er blitt seg selv en lov. Men dette skjer ikke i et øyeblikk. Vi døde fra loven (dens forbannelse) ved Kristi legeme, Rom. 7, 4, men vi døde ikke fra lovens Ånd som er hellig, rettferdig og god. Loven er Guds vilje, som aldri kunne bli utført fullt ut på grunn av kjødets skrøpelighet — den iboende synd. Men det som var umulig for loven, det gjorde Gud, da han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet. Rom. 8, 3.

Gud gjorde Kristus lik med oss for at han derved skulle komme synden i kjødet til livs. Etter at vi nå er forenet med Kristus i hans kjøds legeme, er vi frigjort fra lovens forbannelse og er blitt delaktig i Åndens lov, hvis drift og mål er tilintetgjørelse av synden i kjødet, dvs. syndelegemets tilintetgjørelse. Rom. 6, 6. Loven i Kristi legeme banet vei like inn i helligdommen. Delaktiggjort med Kristus i denne lov blir synden også angrepet i vårt dødelige kjød — vi blir delaktig med Kristus i hans lidelser og hengis med hensyn til det indre, syndige vesen stadig i døden, for at Kristi liv kan åpenbares i vårt dødelige kjød. Under hele denne indre prosess i legemet er lovens forbannelse borte. Man er kommet inn under Kristi lov, hvis mål er å bane en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Innen dette legeme er et vidstrakt land, og Kristus er en så rommelig person at man kan vandre i ham.

Nå har man sagt seg fri fra loven så snart man har følt fordømmelsen i samvittigheten er veket bort. Ja, man har endog trodd seg å være kommet i en tilstand hvor ikke romerbrevets 7. kapittel lenger kunne dekke livet. Man har sagt seg løs fra det og valgt Rom. 8 som sitt fremtidige tilholdssted. Dersom vi ser litt nøyere på dette, skal vi finne ut at «følelsen» av å være frigjort fra «lovens forbannelse», ligger til grunn for denne antagelse.

Men er vi da fullkomne når lovens forbannelse er borte? Om vi enn kan være det i sinnelag, så er da ikke livet fullkomment. Når det gjelder å løpe på banen, tror jeg det ikke ville være en lett sak å holde skritt med Paulus, men endog må han si at han ikke hadde grepet det eller allerede var fullkommen. Fil. 3, 12. Enskjønt samvittigheten var ren og fri for forbannelse, så var han ikke fullkommen.

Men var han ikke fullkommen, så kunne heller ikke alle hans gjerninger være fullkomne. Men fantes det gjerninger hos ham som måtte dømmes som ufullkomne, så måtte disse ha sin rot i noe, og kunne de ikke ha sin rot i Ånden, så måtte de ha det i synden i kjødet. Paulus kunne etter dette ha en ren samvittighet om enskjønt han i gjerninger og liv ikke var fullkommen. Men ikke tror jeg Paulus elsket de gjerninger han gjorde, når de ikke var etter Guds vilje. Nei, han hatet dem. Også jeg har ved Guds nåde fått smake den Hellige Ånds gave, men tross det så gjør jeg ganske ofte gjerninger som jeg hater. Og hvorfor kan vi hate dem? Jo, ved Åndens lys. Men gjør jeg det jeg hater, da er jeg jo enig med Paulus i hans 7. kapittel til romerne. Noen vil kanskje si: Jeg gjør aldri det jeg hater. En ynkelig tilstand å komme i. Gud fri oss fra sådan villfarelse. En ydmyk sjel vil alltid finne noe å dømme hos seg selv. Endog Rom. 8, 13 uttaler: For dersom I lever etter kjødet, da skal I dø; men dersom I døder legemets gjerninger ved Ånden, da skal I leve.

Disse legemets gjerninger, som skal dødes ved Ånden, og som endog den er i besittelse av som befinner seg i Rom. 8. kapittel, hva er de og hvordan virker de? Hva som utfoldes i Rom. 8 av legemets gjerninger, forklares og utvikles i Rom. 7, 23. Men jeg ser en annen lov i mine lemmer, som strider mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, den som er i mine lemmer. Vi blir tatt til fange både du og jeg av syndens lov, som er i våre lemmer og gjør ofte det vi aldeles ikke ville gjøre. Dette kalles legemets gjerninger, som skal dødes ved Ånden. Vi maktet på grunn av kjødets skrøpelighet ikke å stanse dem før de kom til utførelse, derfor må vi ved Ånden døde dem etter at de er fremkommet. Disse legemets gjerninger må ikke blandes sammen med kjødets gjerninger, som er åpenbare synder. Gal. 5, 19.

Gjør jeg det jeg hater — det jeg ikke vil — da er det ikke mer jeg som gjør det, men synden som bor i meg. Jeg hater det og Gud hater det. Vi er altså enige i denne sak. Derfor er det heller ingen fordømmelse for disse gjerninger, når vi bare døder dem ved Ånden. For livets Ånds lov har i Kristus frigjort meg fra syndens og dødens lov. Jeg holder ikke på med legemets gjerninger, men døder dem — derfor er jeg fri. All synd er i verden på grunn av lystene. Når lysten har unnfanget, føder den synd.

Denne synd er til døden og må ikke forveksles med legemets gjerninger.

Salig er det menneske, som Herren ikke tilregner misgjerning, og i hvis ånd det ikke er svik. Salme 32, 2.