31. Jesus som fariseerens middagsgjest

Luk. 11, 37 og flg. Men da han hadde talt, ba en fariseer ham, at han ville ete hos ham; han gikk da inn og satte seg tilbords.

Nå hadde fariseeren fått fredsfyrsten tilbords i sitt hus, og nå skulle man tro det ville bli herlighet og jubel der inne. Men da fariseeren så, at han ikke først vasket seg før måltidet, undret han seg. Denne «undren» var mer enn nok for Jesus, som vet å ta enhver sak ved roten og som ikke lar seg dåre, om han enn var middagsgjest. For tvert imot alt som heter kjødelig høflighet, sier han: I fariseere renser nå beger og fat utvendig; men eders indre er fullt av rov og ondskap. Make til gjest hadde vel fariseeren aldri hatt tilbords. Dersom han nå bare hadde sluttet med denne ene bemerkning, kunne det hele kanskje ennå ha latt seg rette: men ubarmhjertig fortsetter Jesus: I dårer! han som gjorde det utvendige, har ikke han også gjort det innvendige? Ve eder, I fariseere, I som så gjerne vil ha de høvdingseter i synagogene og hilsninger på torvene! Man skulle tro, at dette skulle ha vært nok, og at de nå skulle fått seg noe å spise for senere å få en fredelig avslutning som lønn for gjestmildhet. Men tvers imot all menneskelig forståelse av tingen fortsetter Jesus: Ve eder, I som ligner de ukjennelige graver, som menneskene går omkring på uten å vite det.

Hadde fariseeren og Jesus vært alene, kunne kanskje denne middagssene være blitt skjult; men nå viser det seg, at også en lovkyndig sitter der; for også han synes å kjenne seg igjen ved Jesu angrep på fariseerne.

Da svarte en av de lovkyndige og sa til ham: Mester! ved å si dette krenker du også oss. Den lovkyndige syntes kanskje at fariseeren kunne ha godt av det han fikk, og han satt antagelig ferdig til også å støtte Jesus i hans tale; men når det gikk så vidt, at også han følte seg berørt, kunne han ikke lenger være taus.

Hadde det vært en annen enn Jesus selv, ville han visstnok latt det være nok med angrepet på fariseeren og heller søkt å få litt bifall og støtte hos de andre tilstedeværende. Men dette var mot «Mesterens» sinnelag, hvorfor han med mektige ord vender sverdet mot den lovkyndige og sier: Ve også eder, I lovkyndige, I som lesser byrder på menneskene, som de vanskelig kan bære, og selv rører I ikke byrdene med en av eders fingre! Ve eder I lovkyndige. I som har tatt kunnskapens nøkkel til eder! Selv er I ikke gått inn, og dem som var i ferd med å gå inn, har I hindret.

Nå var de antagelig ferdig med middagen; for det heter videre: Og da han gikk ut derfra, begynte de skriftlærde og fariseerne å trenge hardt inn på ham og å spørre ham ut om mangt og meget, da de lurte på ham for å lokke noe ut av hans munn.

Vi lærer av denne lille beretning ikke å gli avveien med våre føtter, når hyklerne søker å tekkes oss etter kjødet.