29. Satan blant Guds folk

Når Satan arbeider blant Guds folk benytter han seg av naturlige midler: menneskets trang, tilbøyeligheter og hva som smaker det naturlige menneske.

Satan har sans for det som hører mennesket til. Matt. 16, 23. Ved denne sans avpasser han tillokkelsene ettersom det passer for hver og en. Blant Guds folk ville det ikke smake mennesket, om han opptrådte som en brølende løve; men når han kommer som en lysets engel med fagre smigrende ord og med smil om munnen, da skal det meget til om ikke også den troende lar seg dåre. Dog, enten han kommer på den ene eller den annen måte, så holder han ubarmhjertig fast ved sin hensikt å føre mennesket bort i fordervelse.

Man tjener satan ved å søke sitt eget og bryte med Guds vilje og Åndens drift.

Gud lot Israel vinne seier i Josvas dager; men da Akan tok av det bannlyste gods opptentes Herrens vrede mot Israels barn, så tre tusen mann av folket måtte ta flukten for mennene fra Ai. Josva 7, 1. Gud stred for Israel så lenge de var Gud lydig; men når de adlød satan led de nederlag. Satan virket ved denne anledning ved lysten.

Da Saul hadde syndet og spart kveget om hvilket han hadde Guds befaling, at det skulle drepes, sier han til Samuel: Jeg har syndet; for jeg har overtrådt Herrens bud og dine ord, da jeg fryktet for folket og lød deres røst. 1. Sam. 15, 24. Den neste synd fulgte snart etter, idet han ville at Samuel skulle late som om intet var hendt og ære ham like fullt for folkets eldste og for Israel.

Satan brukte folkets begjærlighet, som var så stor, at Saul, skjønt han visste Guds vilje, av feighet adlød folket. Saul hadde straks i forveien slått Amalek fra Havila til henimot Sur, som er østenfor Egypt. V. 7; men da satan ga seg til kjenne blant hans egne folk, sank den ellers så tapre krigsmann i kne, og følgen ble at Gud forkastet ham, og valgte en annen til konge i hans sted.

Samson slo med et asens kjeveben tusen mann av filisterne, Dom. 15, 16; men lot seg dåre og falt for en svak kvinne for hvem han opplot hele sitt hjerte og sa: Det er ikke kommet rakekniv på mitt hode; for jeg er en Guds nasireer fra min mors liv; dersom jeg blir raket, viker min styrke fra meg, og jeg blir svak som alle andre mennesker.

Denne kvinne plaget Samson med sine mange spørsmål, så han til slutt — for å få fred — åpenbarte henne hele hemmeligheten.

Satan virket her ved å trette ut Samson så han ønsket for enhver pris fred; men han valgte i sin uårvåkne tilstand den fred som er av satan, og fallet kom, og kraften ble borte.

Salomo hadde fått et vist og forstandig hjerte, så hans like ikke har vært før ham, ei heller skulle oppstå etter ham. 1. Kong. 3, 12. Men satan bedro ham; for Salomo elsket mange fremmede kvinner foruten Faraos datter, moabittiske, ammonittiske, edomittiske, sidoniske, hetittiske, av de hedningefolk om hvilke Herren hadde sagt til Israels barn: I skal ikke gå inn til dem, og de skal ikke gå inn til eder; sannelig de vil bøye eders hjerter etter sine guder. Ved dem hang nå Salomo, så han elsket dem. 1. Kong. 11, 1 og 2.

Allerede i dette overskred Salomo Herrens befaling, og det neste fulgte etter. For det skjedde den tid da Salomo ble gammel, at hans hustruer bøyde hans hjerte mot andre guder, og hans hjerte var ikke helt med Herren, hans Gud, således som Davids, hans fars hjerte. Og Salomo vandret etter Astarte, sidoniernes gud og etter Milkom, ammonitternes vederstyggelighet. Og Salomo gjorde hva ondt var i Herrens øyne.

Salomo gjorde brudd på visdommens lover, og den vek fra ham; for den som gjør hva ondt er i Herrens øyne er ikke lenger vis. Han adlød sine hustruer mer enn Gud, og det ble hans fall.

Det står om de unge enker, at noen av dem hadde vendt seg bort etter satan. 1. Tim. 5, 15. De for ørkesløse omkring i husene og ga seg av med sladder og uvedkommende ting; og når de i kjødelig lyst svek Kristus, ville de gifte seg.

Det var ikke det å gifte seg som var å svike Kristus; for i v. 14 heter det: Derfor vil jeg, at de unge enker skal gifte seg, føde barn, styre sitt hus og ikke gi motstanderne noen anledning til baktalelse.

Det å svike Kristus og vende seg bort etter satan er i kjødelig lyst å ville gifte seg. Men enhver skal vite og vinne seg sin egen make, i helligelse og ære, ikke i lystens brynde. 1. Tes. 4, 4 og 5.

Da Jesus ga sine disipler til kjenne, at han skulle gå til Jerusalem og lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, og slås i hjel og oppstå på den 3. dag; tok Peter ham til side og sa: Gud fri deg, Herre! Dette må ingenlunde vederfares deg! Men Jesus vendte seg og sa til Peter: Vik bak meg, satan! du er meg til anstøt; for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til.

Jesus hadde nettopp forklart sine disipler, at det burde ham å lide og dø og deretter å oppstå på den 3. dag; men satan, som har stor omsorg for kjødet, fikk på denne korte tid virket så kraftig hos Peter, at han sier: Dette må ingenlunde vederfares deg. Satan visste godt om, at hadde Jesus spart seg selv for lidelser og død, ville han heller ikke ha kunnet oppstå. Og hadde Jesus ikke oppstått, da var vår tro forgjeves, og vi var de ynkverdigste av alle mennesker. 1. Kor. 15, 19. Hvilket ikke hadde vært satan imot.

Satan angriper også i dag, hvor mennesket har sin svake side. Han bruker lysten i menneskets fordervede natur som våpen, ettersom han kjenner godt til, at det smaker mennesket å få tilfredsstilt sine lyster. Men skriften kaller attrå i denne retning for «å vende seg bort etter satan».

Gud har til hensikt å styrke vår vilje, å rense vårt sinn, å gjøre oss karakterfaste og stålsatte på alle måter, og hva mer kan et menneske ønske seg. Men vender vi oss til forfengeligheten, moten, æren, rikdommen, feigheten, bløtaktigheten osv., så vender vi oss mot satan, som gjør oss karakterløs, feig, løgnaktig og til krypende og usle vesener.

Da vi nå vet om, at Guds folk har tilbøyeligheter både til å være på moten, til forfengelighet, feighet, ære og bløtaktighet, hvilket alt tjener til å fjerne korset og kraften, så slutter vi igjen derav, at satan er atskillig virksom blant Guds folk, og at det gjelder om, å oppta kampen med ham, for at vi kan få seier og kraft og bli stående etter å ha overvunnet alt.