280. Lov, Mellommann og Ild

Hva skulle da loven til? Den ble lagt til for overtredelsenes skyld, inntil den ætt kom som løftet gjaldt — gitt ved engler, ved en mellommanns hånd. Gal. 3, 19.

Den historiske side viser at loven gjaldt inntil Kristus. Siden ble Israel spredt rundt all jorden, fordi de ikke mottok ham.

Ser vi hen til den åndelige side av saken, da virker Guds Ånd på oss som lov, så lenge vi er overtredere. For loven kom til for overtredelsenes skyld. Ånden overbeviser om synd, fordi man ikke tror på ham. Om rettferdighet fordi han gikk til Faderen. Om dom fordi denne verdens fyrste er dømt. Guds Ånd har opptatt i seg selv lovens egenskaper, ja, mer enn det; for Jesus kom ikke for å avskaffe loven, men for å fullbyrde den. Når derfor Guds Ånd har med overtredere å gjøre, da virker han som loven selv, inntil sjelen omvender seg til Kristus, så han får virke å ville og utrette. Fra den tid bortfaller fordømmelsen. Og hvorfor bortfaller den? Jo, fordi egne gjerninger og egne påfunn forsvinner. Man lever etter Åndens virkninger. Og det er ingen fordømmelse for dem som lever etter Ånden og lar seg drive av Ånden. Men den som lar seg lede av sitt eget kjød og av sine egne lyster, for ham er det fordømmelse.

Er Kristus i eder, da er vel legemet dødt p.gr. av synd; men Ånden er liv p.gr. av rettferdighet. Rom. 8, 10.

Jesus Kristus er mellommannen. Men en mellommann er ikke bare for én; men Gud er én. Gal. 3, 20. Jesus Kristus er en mellommann mellom Gud og mennesket. Ingen kan komme til Faderen uten ved Sønnen. Veien til Faderen går gjennom Sønnen, og den går igjennom Sønnens kjød. For det er banet oss en ny og levende vei gjennom forhenget: Hans kjød. D.v.s. tvers igjennom Sønnens egenvilje etter kjødet. For han kom ikke for å gjøre sin egen vilje, men sin Faders vilje. Joh. 6, 38 og 5, 30. Dette ord må tros; for det er troens ord vi forkynner. Likesom nå Sønnen ikke kunne gjøre noe av seg selv uten det han hørte av sin Fader, så kan heller ikke vi gjøre noe av oss selv. Åndens virkninger må høres, forstås og utføres. Intet annet blir godkjent av Faderen og Sønnen. Men disse Åndens virkninger går stikk imot kjødet. Stikk imot fiendskapet. Her uttar Gud sine ofre, og Guds ild fortærer dem. Derfor sier Johannes, Døperen, om Jesus at han skulle døpe oss med den Hellige Ånd og ild. Ånden veileder oss til sannheten om oss selv, til ofret; men ilden fortærer det. Dersom vi da har fått Ånden, men skyr ilden, da behager vi ikke Gud. Det er Guds ild som skal fortære vårt selvliv. Dersom noen unndrar seg, så har min sjel ikke behag i ham, sier Herren. Gud er en fortærende ild. Mellommannens tjeneste blir da å føre oss til den fortærende ild, til Gud selv. Jesus er «Veien», og «Veien» fører til ilden. Her blir urenheten oppbrent. Vi tåler ikke all ild med en gang, derfor føres vi litt etter litt til ilden med våre ofre. Og Gud selv uttar seg offeret.

Både Ånden og ilden var bundet til Kristi legeme så lenge han vandret her på jorden. For han var selve ofret. Derfor sier han: Det er gagnlig at jeg går bort, for ellers kan ikke Talsmannen komme. Likeså sier han: Ild er jeg kommet for å kaste på jorden, og hvor gjerne ønsket jeg ikke at den var antent.

Nå derimot kan vi fremstille vårt legeme som et Gud velbehagelig offer, det er vår åndelige gudstjeneste. Rom. 12, 1. Både Ånden og ilden er nå sendt til jorden. Men mange er de som mottar Ånden, men som flyr fra ilden. Derfor blir det ingen åndelig gudsdyrkelse og heller ikke dannet åndelige mennesker. Livet mistes ved Ånden og ilden. Disse to til sammen kalles også: Doms og fortærelses Ånd. For med ild skal Herren holde dom. Es. 66, 16. Herren skal avtvette Sions døtres urenhet og vaske Jerusalems blodskyld bort fra dets midte ved doms ånd og renselsesånd (ild). Es. 4, 4.

Kunnskap om ildens rensende makt renser oss ikke. Men når vi dømmer oss selv og lar Guds ild fortære vår gjenstridighet, da blir vi renset.

Den som unndrar seg ilden, bevarer sin orm til ilden. Her har vi den orm som aldri dør og ilden som ikke utslukkes. Dette er den annen død. Om noen ikke var skrevet i Lammets, Livsens bok, da ble han kastet i ildsjøen. Den ild som skulle ha fortært ofret, har man veket tilbake for. På den måte har man bevart sitt liv i denne verden i stedet for å miste det.

Se hvor nødvendig det er å elske Herren og holde hans bud. Det bud vi holder, fører oss inn i ilden. Det fører oss til Faderen, som er en fortærende ild. Den som er renset i ilden, vil senere tåle ilden og kunne vandre i ilden. Den blir ikke noen ildsjø for ham. Men den som flyr bort fra ilden, vil omsider få kjenne den som en ildsjø. For alt hva Gud gjør, er ganske naturlig.

La oss derfor som Guds prester alltid gjøre altertjeneste med våre egne ofre, det som finnes hos oss selv, så vil Gud svare med den ild Jesus Kristus kom for å kaste på jorden.

Dette er sann gudsfrykt, den skjulte fra tiders og slekters opphav, men nå åpenbart for hver den som elsker Gud og som ikke unndrar seg.