25. Råd og vink til nyfrelste

Har du sagt synden og verden farvel og fått fred med Gud i en god samvittighet så fortsett å vandre med din Gud, som du mottok ham. Kast deg ikke blindt i armene på en eller annen sekt, hold deg for god til det. Bli ikke et rov for mennesker som kun prediker vanndåp, men som selv forlengst har brutt sin gode samvittighets pakt, eller for den, der prediker Åndens dåp, men som aldri har hørt hva Ånden taler i sjelen og til menigheten. Vi lever i en tid, da den kristne sier seg å være rik, å ha overflod og fattes intet; en tid da man velger seg lærere i hopetall ettersom ørene klør. Den nyfrelste kan tro seg vel bevart i hendene på en eller annen av alle disse ledere uten å vite om, at lederne selv innbyrdes lever i krig og splittelse. Han vil derved i stedet for den uforfalskede melk innsuge partiånden og får allerede i begynnelsen av sin åndelige løpebane et knekk, som fravrister ham den barnlige tro han hadde på Kristus, før han kom under de beskyttende lederes vinger.

Jesus betrodde seg ikke til dem, fordi han kjente alle, og fordi han visste selv hva som bodde i mennesket. Joh. 2, 24. 25. Det er kanskje en hard kur for den nyfrelste å følge Jesus i dette; men når man som han får kunnskap om hva som bor i mennesket, så står man det over, og vil ved stadig å vandre i Åndens samfunn snart lære selv å finne næring og kraft. Man vil på denne måte bli bevart fra meget, man ellers er utsatt for å måtte gjennomgå, og som endog så kan føre helt bort fra Gud.

Den nyfrelste trenger støtte, og denne støtte skal være menigheten. Derfor heter det i Ap. gj. 2, 47: Og Herren la hver dag dem som lot seg frelse til menigheten. Hvor velsignet skulle det ikke være å ha en sådan menighet å by de nyfrelste? Men hva Gud gjør foran, søker Satan å gjøre etter, han søker også å legge til menigheten de nyfrelste, fordi han vet trangen til støtte er for hånden. Etter enhver vekkelse vrimler det derfor av “åndelige haier,” der alle søker å trekke de nyfrelste til sitt eget eneste rette trossamfunn. Og har det lykkes dem å fange en sjel, så gjør de en åndelig dødning av ham på høyst forbausende kort tid.

Er du nyfrelst så vit, at mennesker fylt med partiånden inntil nidkjærhet etterstreber deg på alle dine veier, de benytter seg av din uvitenhet, og du skal være meget gudfryktig og høre vel etter Åndens røst, om du skal kunne bevare deg ren og fri i din ånd — uten å bli fanget.

Gå inn i vårt samfunn, her har du anledning til å arbeide, her blir du bevart, her har vi det riktig etter Guds ord o.s.v. summer det for den nyfrelstes ører. Lar han seg så lokke, kommer han til å sitte der som en rekrutt, en nykommer, der har å lyde formannen, viseformannen, bestyrelsen og en hel del andre eldre, som med rette gjør krav på, at den nykomne viser dem alle tegn på respekt og æresfølelse. Den nyfrelste, som før hadde Gud nær hos, får ham nå så langt borte, at han neppe kan øyne ham. Han ser Gud og fullkommenheten gjennom hele denne stab av mennesker, som han anser og blir opplært til å anse, for å være langt mer åndelig enn seg selv. På denne måte blir Gud så langt borte. Sin sjelstilstand betror han da også til disse veiledende krefter, og dermed er han solgt. Han er blitt en slave; han har latt seg fange. Han har mistet den enfoldige og umiddelbare tillit til Gud og spør nå mennesker til råds.

Hvem er nå disse formenn og viseformenn og denne bestyrelse, han har gitt sin sjel i vold?

Dersom du har fått litt av den øyensalve, hvormed Gud salver sine vitners øyne, Åp. 3, 18, så vil du se, at det er de mest ansete etter kjødet, som innehar æresstillingene. Den mindre ansete har all utsikt til å forbli menigmann i samfunnet alle sine dager. Det er altså de ansete etter kjødet den nyfrelste nå betror sin sjel. Jesus hadde ingen anseelse så man kunne ha lyst til ham. Den nyfrelste har heller ikke mer lyst til ham. Han er fanget av Satan til å anse personer etter kjødet og lever ikke mer sådan, at han ikke kjenner noen etter kjødet, men er tvert i mot blitt kjødets skyldner; for han har fått mange å tekkes.

Den nyfrelste får nå hygge etter kjødet i sine nye omgivelser, men er blitt en fanget slave etter ånden. Menighetens eldste og lemmene, som før hans inntreden i “deres samfunn” ikke anså ham som deres “innvidde”, skjenker ham nå samfunnets høyre hånd, og den nyfrelste føler seg løftet og drømmer om, at denne lykke skal vare ved. Han har, når en tid er gått, endog utsikt til å bli stemt på, når ny bestyrelse skal velges; for flere har alt lagt merke til, at der hos ham er talenter, der ikke bør graves ned i jorden. Hvilken ære, — få være med i bestyrelsen! Men det fortrolige samfunn med Gud er og blir borte; for han har latt seg overvinne og ta til fange av mennesker, som selv er bedratt av Satan.

Vil han nå fra denne stilling kjempe seg ut igjen til full frihet, blir han holdt for å være revolusjonær, et uregjerlig medlem som ikke er så ydmyk som han skulle være og som derfor må tilrettevises av de eldste. Faller han så etter tilrettevisningen atter hen i avmakt, sies han å være blitt “snill;” men skulle trangen til sannhet ennå være så sterk hos ham, at han fremdeles opponerer, kan han ikke lenger styres innen deres samfunn, og de samme spisser, der for noen tid siden rakte ham samfunnets høyre hånd, griper nå til det middel Frelseren i sitt profetsyn så og forutsa: De utelukker ham av synagogen. Joh. 16, 2. Han har trådt på deres høyder og felt dom i deres aller helligste.

Vil du, nyfrelste sjel, bli bevart, så lær deg å tenke selv. Lar du andre tenke for deg, vil du komme til å betale det dyrt. La oss gå ut til ham utenfor leiren, bærende hans vanære, Hebr. 13, 13; for i leiren kjeler de bundne for sine bånd og ser en fiende i hver og en som vil løse dem. Men det menneske, som forviller seg fra klokskaps vei, skal hvile i dødningers forsamling. Ord. 21, 16. Hvile i dødningers forsamling, en farlig hvile! Sky denne hvile, du nyfrelste sjel, og beflitt deg på å komme inn til Guds hvile, der mottas ved tro. Hebr. 4, 11.

Det er ett legeme (d.v.s.: menighet) og en Ånd, likesom I er kalt med ett håp i eders kall; en Herre, en tro, en dåp, en Gud alles Fader. Ef. 4, 4, 5 og 6. La oss legge vinn på i disse ting å bevare Åndens enhet. V. 3. Vi er døpt med en Ånd til å være ett legeme — en menighet. Noen annen menighet er ikke innstiftet av Gud. Der er kun en dåp, en begravelse med Kristus; men dette er den gode samvittighets pakt det ansvarlige menneske gjør med sin Gud, at han vil vandre et nytt liv og bevare en god samvittighet. Når vi det gjør, så vandrer vi i lyset og da har vi samfunn med hverandre, og Kristi blod renser oss fra all synd. Noe annet samfunn i det ene legeme, den ene menighet, trengs ikke.

Må Gud i sin nåde få lede de nyfrelste i full frihet inn i en dypere hvile og en fullere forståelse; for til frihet er I kalt, brødre, misbruk bare ikke friheten til en anledning for kjødet.