24. Lysets brytninger i legemet

Det åpne vesen, den rettskafne vei, den bramfrie vandel — full av dyder er skjønt åpenbar, allikevel skjult for de som går fortapt.

Paulus fremstilte seg for alle menneskers samvittighet som den som hadde sagt seg løs fra alle skammelige snikveier, som den som ikke for frem med list eller forfalsket Guds ord; men allikevel var hans evangelium skjult. 2. Kor. 4, 2 og 3.

Verdens Gud har forblinnet de vantros sinn, så havesyke, forfengelighet, ærgjerrighet, drukkenskap, hor, avind, sorg for næring o.s.v. stenger evangeliets lys ute. Alle disse synder har sitt sete i menneskeånden, og får de råde, driver de mennesket ut i det dypeste mørke og fordømmelse. Den ugudelige fremstiller sitt legeme som et syndens redskap, inntil død og fordervelse bryter ham ned.

Vi derimot, som ved Guds nåde har mottatt evangeliets lys og den Hellige Ånd, skal ikke la synden herske i vårt dødelige kjød, så vi lyder dets lyster, men i Guds kraft undertvinge og beseire det.

Det var loven umulig å få beseiret lystene i kjødet, hvorfor Gud måtte sende sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømme synden i kjødet. Han banet derved en ny og levende vei igjennom forhenget, d.v.s.: hans kjød.

Lyset sto før utenfor legemet og dømte syndige gjerninger; nå derimot er lyset trengt inn i legemet for å dømme syndens rot og opphav. Lysets vei gjennom legemet forårsaker dom, som ikke må forveksles med fordømmelse. Det gir oss derfor anledning til å beskue vår egen dårlighet og til å dømme oss selv. Derfor sier også Peter i sitt 1. brev 4. kapittel: For det er nå tiden, da dommen skal begynne med Guds hus — med oss. Jo høyere lys, desto større dom. Når det kommer inn i hjertet dømmer det over hjertets skjulte tanker og råd. Gir vi dommen medhold, blir det lys, det forårsaket dommen, vår eiendom og vårt liv.

Vi prøves på denne måte om vi virkelig elsker lyset og sannheten, og etter hvert som Guds lys erkjennes taper vi lysten til å gjøre Gud imot. Vi beseirer lystene i kjødet og syndelegemet går etter hvert til grunne for å gi plass for den guddommelige natur. Hvilken salig vei full av lidelser, kors og dom etter kjødet, men full av fryd og sann glede etter det innvortes menneske i samfunnet med Gud og hans barn i lyset.

Når Gud har gitt oss sin Hellige Ånd og kraft, er det hans mening, at vi skal benytte Ånden som veileder og kraften til å seire på de indre veier, så Guds dom ene kan bli virksom i oss og bibringe oss kunnskap på felter, hvor vi før var bare mørke. For også på hans dommers vei forventer vi ham.

Visstnok blir det lidelser etter kjødet, når Guds lys bryter seg vei inn i det; men veien er lagt nettopp her, for å døde og tilintetgjøre syndelegemet, som forårsaker all synd og ondskap. Og tåler vi denne lidelse med ham, skal vi og herliggjøres med ham. Lys og visdom blir vårt eie på denne vei, og ved disse skal vi — om vi holder ut — herske med ham i evigheten. Ja de hersker enda i tiden, og ville mennesket bare la seg beherske av lyset, skulle den før så formørkete forstand bli opplyst til i visdom å samarbeide med Gud til sjelenes frelse og helliggjørelse.

Tro på lyset den stund I har lyset, for at I kan bli lysets barn. Dette talte Jesus, og han gikk bort og skjulte seg for dem. Joh. 12, 36. Dersom vi tror lyset, når det skinner inn i vårt hjerte, selv om det blotter meget som må dømmes hos oss, da blir vi barn av lyset. Tenk barn av lyset, hvilke herlige barn! Men tror vi ikke, vil Jesus snart skjule seg for oss, og vi er atter i mørke.

Guds lysstråler skal fordrive ut mitt mørke, og Guds Ånd skal levendegjøre min menneskelige ånd; for det heter om den siste Adam, at han er blitt til en levendegjørende Ånd. På denne måte skal vi få guddommelig natur; den syndige natur tilintetgjøres og den nye vokser frem.

Vi kan si at Åndens dåp er en nådens dåp, men nåden varer ikke evinnelig; for Kristus er ikke oppreist til vår nåde, men til vår rettferdiggjørelse. Der hvor døden inntrer opphører nåden, og rettferdighetens krav fullkommes; for det er i kraft av blodet, at Gud kan reise oss opp fra de døde. Nåden er den bærende kraft inntil døden; men i dødsøyeblikket må vi som Jesus utrope: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg! Gud forlater oss da som nådens ledsager og overgir oss til døden for at nåden skal bli avløst av rettferdighet og oppstandelseskraft.

Det gis en dåp, hvortil Åndens dåp er den bærende kraft. Denne dåp finnes omtalt i Markus 10, 37 og 38. To av disiplene begjærte å sitte en ved hans høyre side og den annen ved hans venstre side i hans herlighet. Men Jesus sa til dem: I vet ikke hva det er I ber om. Kan I drikke den kalk jeg drikker, eller døpes med den dåp jeg døpes med? Dersom noen har mottatt Åndens dåp og ikke lar seg ved denne føres inn i lidelsenes og dødens dåp, så vil han miste sin del av herligheten — tross det, at han er døpt med Åndens dåp.